Ta det med ro, ingen rotter i do!

Tittelen e mitt indiske mantra, møje løye som krype rundt føttene våre her... Men me øveleve det lett!:)

Siden sist så har me ikkje gjort allverdens egentlig, me nyte for det mesta late dager på strannå... Det e jo ufattelig fint her, gradestokken e på lag og viser gode temperaturar kvar dag. Herlig! Det som har vore vår bekymring denna vekå e at det blir ganske hett om nettene og... Alle like jo å såva godt, å me e ikkje någe unntak. Her me bur nå e det to typar rom. Det eina med vifta i taket og det andra med både vifta og airconditon. Etter å ha levt ganske flott her nede i någen veker, tenkte me at et rimeligare alternativ va på sin plass. Meg å Katrine deler rom, og blei enige om å velge det billigste rommet som kun hadde vifta i taket. Men hold på hatten, det var som å starta opp et hellikopter! Lakenpåsen min fløy i alle retningar. Eg prøvde først og legga meg inni den, så både oppå og onna... Ingenting hjalp, det blåste frisk kuling rundt øyrene og leggane fekk høneskinn. To netter gjekk te nøds, då hadde Katrine våkna av at eg snakka stygt om både lakenpåse og veret. Sånn kan me jo ikkje ha det, så nå bur me med aircondition og verden e igjen ein problemfri plass.

Vekå starta allikavel ikkje heilt problemfritt. Natt til tirsdag banka Anne på dørå. Hu hadde blitt matforgifta og følte seg slettes ikkje god. Me snakka med dei på hotellet, og de råda oss te å dra rett til sjukhuset. Det som blei ein litt dårlige tilfeldighet var at eg hadde reagert allergisk på vannet, så samme kvelden tok eg meg ein zyrtec for å se om det konne hjelpa. Som kjent e det ingenting som får meg fortare og lengre inn i komaland enn dei små luringane. Me hadde ikkje før komt oss inn i taxien før eg kjente virkningen begynte, au nau.

Te sjukehuset kom me. Detta var ganske seint mandags natt, og doktoren stod opp i ens ærend. Inn på et lite rom med to senger blei me geleida. Anne fekk intravanøst og måtte ligga til dosen var gitt, og formen begynte bedra seg. Det var ein flinke passient, hu tok det heila med stor ro og gjorde akkurat som hu skulle. Eg derimot klarte ikkje å holde verken auer eller håve oppe, og måtte henta meg inn i den andra sjukesengå. Katrine reagerte på den sterila loktå å måtte gå ut for å ikkje spy. Me va ein fin bukett ungdommar med andre ord.

Eg blei vekka når Anne var ferdig medisinerte. Med såvesveis og skjørte på halv ni, valsa eg ut i korridoren. Anne og Katrine måtte ut å få litt friske luft, steriliteten på sjukehuset var mildt sagt strame. I det dei gjekk ut, kom doktoren og sa at eg måtte vær med han inn på kontoret. Någen måtte få veta dei rette dosane med antibiotika og medisiner Anne skulle ta. "Feilmedisinering" tenkte eg, i det min skjelvane nakke og knenå med alt for god svikt, fulgte etter han. Inne på kontoret måtte eg bruka fingrane for fysisk å holda auelokkå oppe. Han forklarte og eg skreiv, den lappen kunne eg liksågodt ha skreve med høyrå. Ein erfaring rikare og Anne med god helsa igjen, då e alt godt!

Ellers så har me ein utrulig koselig vakt her på hotellet. Han e så fjåge og fornøyde at det e ikkje måte på! I går gjekk eg forbi han når eg snakka med mor, då spurte han om ikkje han og kunne få snakka med hu. Det va greit for meg, men den samtalen spørs det om någen av de fekk så møje utav. Han e ikkje så forferdelig god i engelsk, det han gjentok var "I'm the doorman, my friends are mery phine!" Fine mann, rett fra Nepal. Foresten så ville han at eg sko ringa te deg i dag og mor, men eg sa du va godt gifte.

Ellers så ser me kyr øvealt her. De komme valsande nerøve strannå, nerøve gatene, ja der de komme te. Traff ein kar med ei ku som va ikledd ein bunad. Den kunå konne både gi klov og andre ting, e det ein ide far? At de på ein måte tok deg i hånnå itte de var melka? Innføra litt høflighet i fjoset.

Typisk høflig ku.

Dagane går som sagt med te møje kviling. Eg e jo ei cafe-sjel av rang, elsker det høgt og oppriktig! Har fonne verdens koseligaste Barista her. Rundt baristaen e det trer som ikkje gidde å holda greinene oppe, de har blomster i alle fargar og henge å dingle i brisen, kaffien e nydelig og munnvikene vende mot himmelen. The place is top, tommel opp! Meg å Sture satt ny rekord her ein dag. Det blir møje strand, å någen ganger syns eg det e litt herlig å la rødfargen få legga seg litt. Torsdag var ein sånn dag. Meg å Sture valgte å spisa frokost på ein cafe som hette "Lila Cafe". Fri å bevares, nydelig! Me sko bare eta frokost, men så fekk me ein del verdensproblem å løyse, så etter lunsj og fem timar forlot me åstedet. Til og med for meg var det lenger enn normalt, men sjølsagt grasat kjekt.

To typiske cafe-sjeler

Eg e så god på å gjer ingenting, sitta rett opp og ned å hørra på Ipoden min, mens tankane kreste rundt slotten, bru-åpningå og andre globale problemstillingar. Høres enkelt ut kanskje, det e det og altså. Bare å setta seg ner, å bli sittanes. Det e flott!

Når det gjelder bilder så e eg ikkje så forferdelig god å ta de... Legger ut dissa to i første omgang, så skal eg stjela någen av Anne og Katrine. Dei har mangen fjonge kan dokken tru, berre gled dykk!

Enn så lenge må dokken har det rektig godt! Oppi alt denne avslappingå å livsnytingå, så tenke me på dokken!:)

"For møje av det goa kan vær skjønt"

Heisann hopp sokkertoppar!

Nå sitter eg utfor leiligheten vår i India. Rundt meg går solå ned og kjydene lause, eg har havbris i håret og i magen har eg nan-brød. E ikkje det akkutt-lykke så vett neimen ikkje eg!:) Siden sist blogg har treskene fått ein trask med i gruppå, veldig kjekt med ein shorts blant alle skjørtå. Men, før India så var me å viste oss fram i Singapore.

Forrige tirsdag sa me adjø og so long til fantastiske Australia, før turen gjekk videre til nettopp Singapore. Me ankom seint tirsdag kveld og blei møtt av ein svært hyggelig og inøtekommende Owen. Han hadde flyttet ut av leiligheten sin for någen dager, slik at me kunne få bu gratis sjå han. Takk for deet!:)

Første dagen gjekk me i Singapore Zoo. Der fekk Anne endelig sjå kenguruane sine! For å være ærlig så var det ikkje bare Anne som blei glad over synet, eg syns kenguruane virka om mulig ennå lettare på bakfoten der de kom sprettane imot oss. Det var mangen ting å finna på, blant aent så var me å mata giraffane. Det var som å gi gulrot til vokalisten i Kiss. Den tungå der e nødt å begynna i bakfoten, med den lengden hadde den lett lagt forbindelse mellom Rennesøy og Finnøy. Veldig spesielt kanskje, men kunne vært et alternativ om ikkje aent.

Så vil eg gjerna få dela ut to poeng her på bloggen. For mine reise-kompisar dele ein forbi: slangar. Hu eina e reddare enn hu andra. I dyrehagen hadde de selvfølgelig et slangehus. Det va to bleike jenter som måtte holda hender før me gjekk inn, men inn gjekk de! Så varsegod, kvar sitt poeng til "lyde på træsjen"! ("Lyde på træsjen" e et spel fra judaberg som Katrine har lert oss, i det spele må me snakka norrønt og ofta sei ord me ikkje vett ka betyr... E du med på tanken Peder?).

På kvelden tok Owen og damå oss med ut. Me begynte på ein restaurant kor me fekk servert alt fra kongekrabbe til peanøtter, det var ein fest for både mage og humør! Owen hadde invitert med seg folk fra jobben, så me var ein fin gjeng. Etter middagen drog med til den eldste og største klubben i S'pore. Der målte de feberen når me skulle gå inn + at meg, Anne og Katrine blei kroppsvisitert av ein som viste seg å ikkje jobba der. 1-0 te S'pore. Det ska seiast at utenom det, så var kvelden fantastisk bra!

Torsdagen brukte me til å henge rundt i byen, kjøpesenterå var enorme, og så flotte! På kvelden var me i ei arabisk-gate, møje å sjå og ikkje minst nydelig mat! Siden me skulle reise fredags-ettermiddag sa Owen at me kunne sette tingene våre på kontoret hans "...and just hang out by the pool" te taxien kom.
Som sagt, så gjort. Åh hausann, det var litt av et kontor! Te 12. etasje bare det. Sekkane våre med oss på slep lagte det ikkje akkurat romslig for de andre. Kontor-bygningen var ca lika stor som Aubø på høykant, det e svere greier altså.

Basseng-området var på taket, der var det fontenar og aent gullmelert nips som gjorde at me tenkte på heimane våre. Me brukte dagen te å ligga ute å sola oss, te tross for at det regna. Må rekna me litt svinn!

Så bar turen te India. Flyet brukte fem timar, med film og godt humør går det mesta i ein fart! Vel framme på flyplassen, med baggasjen trygt plassert på ei tralla var det bare å finna ein taxi og komma oss te hotellet. Eller... Taxi var greit å få tak i, systemet var selvfølgelig heilt annerledes enn me e vante med, någe me var forberedt på. Det som var litt uvant, var blant aent koss smale bilane var, me kan te nøds sitta tre i baksetet. Denne kvelden satte Anne seg framme, og det bilde av Annes lyse bakhåve og sjåførens mørke manke, det fekk meg i et særdeles godt humør. Følte eg var på familietur i 19-pilogbue, bilen såg ut som ein gammale lada, med plysjtrekk inni og någen bulkar her og der. Bulkane kom ganske naturlig av kjøringå, i India e felt og trafikklys for pyser! Me hylte og lo, redde for både liv og baggasjen på taket.

Men fram kom me, tilslutt. Eg hadde nemlig fått æren av å booka hotell, alt gjekk smertefritt utenom at eg ikkje huska ka hotellet hette, at det gjekk ikkje an å ringa til hotellet og når me endelig fant det, så var det fuglar i airconditionen + lange svarte hår og flekkar i alle senger. Me endte med å ligga i same seng alle tre, best å vær på den sikra siå. Eg sov i midten, våkna med ei billa i fjeset og me var skjønt enige om å finna oss "någe mer sentralt og greit".

Me hyra ein taxi samme dag og fekk han til å kjøre lenger inn i Mumbai. Siden me ikkje visste kor me skulle bu, spurte me sjåføren om han kunne vise oss någen hoteller. Han var veldig hjelpsom og grei, og før me visste ordet av det var heile framsetet fullt av folk som skulle vise oss. Etter ein hektisk og til tider trang taxi-tur fant me et greit hotell nær "porten til India". Både sjåfør og hjelpere var med heilt inn, og opp etasjene på hotellet, haha, litt uvant.

Denne dagen ankom og sjølvaste Sture. Etter litt fram og tilbake, fekk me omsider te å treffa på kvarandre. Utrulig kjekt med et nytt fjes, og ikkje minst ein mann her i India. Me kan ikkje akkurat gjømma oss i mengden med lokkene våre, og blir lett et ynda objekt for prisar som ikkje høre heima i India. Men nå har Sture komt, han ordne taxi- og andre rekningar kor me hadde gitt oss på første forsøk.

Det stikke litt å snakka om penger her nede. Fattigdommen e enorm og gir et brutalt møte med ein virkelighet det e vanskelig å forstå. Det e mange tiggerar, ungar med babyar på armen som ber om någen rupi. Det e heilt forferdelig, kulturforskjellane blir så vondt synlige i sånne møter. På samme tid så e inntrykket av det indiske folk heilt fantastisk, og veldig levande! De smiler og ler, e interesserte og utrulig hjelpsomme. Det har satt ting i perspektiv, som representanter fra dessert-generasjonen trenger me virkelig å forstå kor tilfeldig både rikdom og velferd e. Me har trukket et gull-lodd, har alt og mer til. Det viktigste e kanskje å ikkje ta ting som ein selvfølge, men være takknemlig for alt me får være ein del av. Halleluja!

På søndag reiste me fra Mumbai til Goa. Jøye min hatt og frakk, det e så fint her! Gatene e trange, på kvar sia hus i alle fargar og fasongar. Folk henger på scooteren sin, sover på scooteren sin og kjører den ein gang i blant. Stemningen her e den rake motsetning til Mumbai, det hektiska e lagt igjen. Passe oss fint! Me ete oss gode og mette, maten e jo ubeskrivelig! Brød, kjøtt, krydder og yoghurt, alt i ei herlige suppa som me seie! (Fortsette denne mat-trenden komme eg til å entra sola drapert i ein sarong, det einaste plagget som passe, mor og far komme te å klemma ei aen som garantert ikkje hette Ruth Silje, då hadde eg blitt øvegjidde, og det blir litt av ei greia. Dokken får gå etter krydder-luktå!)

På tide å runda av, men må nevna at Sture har sagt til folk som lurer, at me e kånene hans. Uflaks for han at valentines day e rett rundt hjørna, diamonds are a girls best friend!

Me har det varmt, flott og fantastisk! Det e fint å vær på tur, forstår Arne Hjeltnes bedre å bedre... Ta vare på dokken sjøl, husk vitaminer og lange truser i kulden!:)