Good morning Vietnam!

Begynne denne bloggen med någen få bilder fra India. Sture blei jo i et enormt format, men det kler han! Eg e ikkje så god på det tekniska, någen bilder blei små, andre store. Trur me ska vær gjenkjennelige for det;)

Her står me foran Taj Mahal. De andre på bilde aner me ikkje kem e, men det såg jaffal koselig ut!

Siden sist har me hatt Krøllå frå Jørpeland, Fiskeriministeren fra Fogn og Vålands beste latter på besøk i to veker. Det har vore fantastisk, ledd oss igjennom både dager og netter. Hadde mange oppdateringar på lager når de kom, me har ikkje snakt i frå oss ennå for å sei det sånn!

Då dei banka på dørå tidlig ein mandags-morgen, ja då var meg og Anne greit trøtte i barten. Hadde hatt tidenes reis dagen før, blei lurt så det sang itte av ein mann med øvebevisanes stemme og artig opptreden. Me tok oss jo, som nevnt, fra sur-meg-ihjel-tari te Phuket med både buss og båt. Billettar var kjøpt på forhånd, turen skulle ta fem timer med båt og fem timer med buss. Vel Kjell, det kan diskuteras. Båtturen var magisk, frodige øyer, blått hav og blått blikk, hjerta treivst! Vel i land fra båtturen, måtte me venta ei stund på bussen. Det var der heisann-sveisann-fyren kom. Han va så fjåge og fornøyde, og spurte om me ikkje ville forkorta bussturen med tre timar? Me blei så letta øve den løysningen, neia mesten for han då me kjøpte ett par nye billettar te express-bussen. Han blei kje mindre fjåge, og fortalte at me skulle være i Phuket rundt halv ni. Sjøl om alle klokkene mine e feil, så forstod til og med eg at tidspunktet var nærmare halv ett enn halv ni, når me endelig seig utav bussen. Med tunge auer og tendens te såvesveis, måtte med innsjå at glorie-mannen hadde någen mørke vinger. Me hadde hatt mesten lika lang reisetid som våre langveis-farande venner. Om han nå mot formodning sko lesa denna bloggen på jakt etter reise-tips i Rogaland, så vil eg bare sei at det går fint å gå fra Preikestolen te Kjerag på ein dag. Det koste bare ein million. Trust me, og rektig god tur!:)

Her e någen bilder fra når meg og Anne var på Koh Tao. Anne hadde kjøpt vin, den hette Spy, men navnet skjemmer ingen. Me såg ein nydelig solnedgang fra Banan-beach, eg i ein solstol som hadde låst seg. Måtte sitta i 90 grader og sola meg. Løye ka så går fint når ein e på ferie!

Dei første dagane med kvit-leggane tilbringte me i Phuket. Me budde nær Patong-beach, eller Tampong-beach som någen trudde den hette. Området e kjent for å vær et mekka for ladie-boys, det kan me vel forstå. De e rundt oss på alle kantar, å så e det forferdelig fine på håret. Så sånn e nå det. Stranden der var absolutt nydelig, kvit som snø og sjøen var klar. O'lykke. Etter någen dager i Phuket, bestilte me billett te Krabi.

Romfordelingen var meg å Krøllå på ett, mens Hovda, Johannessen og Stokka delte ett aent. Eg kan lett innrømma at någen organisatør e eg ikkje, å eg kan lett setta Krøllå i same kategori. Hadde me konna gått av oss beinå, ja så hadde me nok gjort det. Anne og Nina e rake motsetningen, dei vett kor me ska, ka det hette der me ska, ka det egentlig koste utfra den egentlige prisen osv. Eg e imponert! Anne Lise e ein fin mellomting, med andre ord så var me ei gruppa i balanse.

Uansett, me skulle reise te Krabi grytidlig torsdag morgen. Når to av samme ull bur på rom, ja då blir ofta særtrekkå forsterka. Kvelden før måtte me jo pakka. Det endte me at me døgna heila nattå... For når me hadde så god tid, ja då kunne me jo gjer alt aent te me fekk dårlig tid, for når me har dårlig tid, då har me press på oss, og når me har press på oss, då jobbe me best!:) Bussen gjekk kl syv, me fekk det travelt kl seks. Med musikk, glade tanker og samarbeidsvilllig sekk, kom me oss ut med både solbriller og solkrem. Lett.

Jentene på Krabi

Te Krabi kom me, og hotell fekk me. Krabi var rolig og fint! Små gater, fullt av både butikker og cafeer, fin-fint! Me brukte dagane te strand, bading og slækkings på stranden. Det e et lett liv og vær på ferie med gode venner, alle opplevelsene blir forsterka, latteren blir høgare og livskvaliteten når nye høyder. Den eine dagen var me på snorkle-tur i long-tail-båt. Det var oss, pluss ein haug med norskar, svenskar og to stk fra langt-vekk-i-stan. Me var innom nydelige laguner, bada i krystall-klart vatn, og lot solå bedøva oss resten. Vanskelig å sei at någe va negativt, men det va faktisk ein ting. Å den tingen va det mange av: sjøpølser. Hørt någe så vemmelig? Det blei panikk-stemning når godeste Baktus i båten, fiska opp ei. Ein gammal svensk herremann prøvde å beroliga meg å Anne Lise, han sa som følger "den e inte slimit, den e bara varm og mjuk". Takk te deg Sverige, du gjer kje saken bedre. Eg syns de e så ekle at eg e nødt å svømma heilt te eg strande på strannå, for å ikkje trø på de. Utenom det, alt fint!:)

Thailand e bare magisk! I midten e det bilde av Baktus, artige kar som jobba ombord i båten. Meg å Nina nyter livet te fulle, tar lett ein high five då!

Fra Krabi gjekk turen te Phi Phi. Hold på auene, den plassen må vær ganske nærme paradis på jord! Ingen bilar, bare deilige små, trange gater som snor seg langs strand-promenaden. Me budde i ein smud-bungalow de første nettene. Det var så nydelig! Butikkar som solgte alt du kan ønska deg (eg har kjøpt meg 17 kjolar totalt på denne turen. Om eg seie feil nå, så har eg glømt å tella tre av de!). Me har solbriller i alle fargar, alle fasongar og kunne sno oss i billige prisar! (Mor, der var det halv pris av rød pris og vel så det. Du hadde likt det!:).

Beach-party ala Thailand

Tirsdagskveld var me på full-moon-party. Det e utrulig gjevt her i Thailand, og folkå strømme te strandå. Der e det musikk og flamme-show så både øyrer og auer verke, men utrulig festlig!:) Det som ikkje var lika festlig, var at når me kom heim den nattå, ringte någen norske jenter me har blitt kjent med. De sa det var tsunami-varsel og at me måtte komma oss opp i høyden. Stakkar Anne Lise og Nina som låg og sov... Eg buldra nemlig inn på rommet og sa ingenting med inne-stemme. Nina trava rundt med linsene på halv ni, Anne Lise kledde seg sjøl ("e det mulig å få på seg bh-en før me går?") og me fekk oss ut med fart i beinå. Etter 2004 e det gode ruter te sikre soner øvealt, så me brukte ikkje mange minuttene før me kom oss i sikkerhet. Det viste seg at det var falsk alarm, og når politiet gav klar-signal, gjekk me ned igjen. Det satt ein støkk i oss, sånne forhold e heilt fjernt fra någe me har heima. Ingen grunn te øvedramatisering, men heller ingen grunn te å satsa på falsk alarm. Det gjekk så godt så det kunne!:)

Siste dagen på Phi Phi nedgraderte med hotell-standaren. Det gjekk heilt fint, utenom at me hadde salt-vatn i springen. Haha, eg såg ut som wannabe-Hanne Krogh + Bobbysocks med sveisen min. Saltvatn e någe som sette fart på krus-krøllene ser dokken! Når det gjelde sveis har foresten Anne Lise stripa håret mitt her nere. For å sei det sånn, eg har heldigvis hatt ein bedre oppvekst enn ittevekst. Hår har blitt nedprioritert, godt å få pleia topp-lokket litt!:)

Fra Phi Phi gjekk turen tilbake te Phuket. Der var me fra torsdagen til mandag. Lørdagen var det bursdags-kalas. Utrulig gjevt å ha gode venninner på besøk, spesielt sånne dagar! Eg blei vekka med kake på sengå med 24 lys på, solbriller der det stod "Happy Birthday" øve heila linjå, og Børudgjengen sang "Gratulera med dagen Jesus" i bakgrunnen. Det satte stemningå for å sei det sånn!:) Dagen blei brukt på strannå, meg å Krøllå kjøpte oss vannpistolar og lekte grasat i vannkanten. På ettermiddagen booka me oss inn sjå ein frisør, fekk någen snanse sveisar og var klar for bursdags-fest. Kvelden toppa seg med at to danske jenter me blei kjent med i Australia, kom på uventa besøk. Anne hadde fiksa og styra, som det tidligare medlemmet av Sola Sanitetslag, var det null problem for hu å driva litt komitè-virksomhet. Utrulig kjekt! Me gjekk ut å åt herlig middag, og koste oss glugg i kvarandres selskap. Herlige fred, for någen bra venner me har!

Kor æ brillan? Et særs nøgd bursdagsbarn:)

Søndagsnatt var det nok ein gong tid for avskjed, då skulle nemlig Johannessen og co ta fatt på heimreisen. Men før avreise, valgte Krøllå og Nina å ta anit-permanent og Anne Lise fekk seg hair-extension. De blei så flotte! Om de va fine før, vent te dokken får sjå de nå! Det e som om tre bunader endelig har fått bunads-huå på seg, ka e finare enn det? Stemors-blomstene blei lotus-blomster, og våren kom te Thailand på et par timar!

Det e ikkje plass å nevna alt som skjedde på desse to vekene, men her komme jaffal ein liten oppsummering om kvar enkelt:

- Krøllå har fått visdomstenner! Foruten at hu klødde i tennene og va urolige på nettene, merka me det i antall spørsmål per døgn. Det e vel ein grunn te at det hette visdomstenner. Me har spurt og svart på alt fra regulering, te fisk og reka, at nudler ikkje vekse på trer (den va dog ikkje Krøllå sin, men hu lerte vel någe av det uansett), at kalde is e bedre enn smelta is, og andre særs viktige tema. Alt ska leras!

- Nina kan tella te ti på thai-språk! Hu slite med åtta og ni-tallet, men kem gjorde ikkje det i den alderen? Dessuten Nina, sei ka du vil, for me har for små visdomstenner te å hørra forskjell uansett!

- Anne Lise har funne ut at kongen av Thailand e jomfru, eller han e jaffal liga hellige som ei jomfru... Nei, kossen va nå dette Anne Lise? Han e lika hellige som jomfru Maria, sånn var det!;)

- Anne har blitt indirekte fridd te av ein hyggelig middelaldrane taxi-sjåfør. Han fyrte opp kjærlighetsbalader og greide barten, gjorde i det heila tatt alt han kunne for å vekka interesse fra Anne i framsetet. Det va visst ikkje godt nok. Me sa det te nar, må ikkje vær så kresen!

- Når det gjelde meg sjøl så e det vanskelig å finna ein god historie, eg har oppført meg eksemplarisk. (Veldig greit å vær administrator øve egen blogg!;)

Det har vore magisk å ha dokken her jenter, sjøl om vår kjære Christel mangla! Blir fantastisk å komma heim te heile gjengen!:)

Mandag var dagen me forlot vakre og greie Thailand, og tok turen videre te Vietnam. Fly-turen var ein opplevelse i seg sjøl. Meg og Anne fekk nemlig ein liten sjarmør på åtta-år ved vår side. Han hadde vietanamesisk mor og engelsk far, og tattelet gjekk i ett. Tok blant aent tiå på meg når eg var på do, brukte 68 sekunder konne han fortella. Någen som slår den? Me rekna matte og han lerte oss ulike fraser på språket her. Sjøl om me huske lite og ingenting av det han lerte oss, holdt han humøret oppe heile veien fram.

Vietnam kan egentlig kalles landet lenger bak, for her spele de 90-talls hits så det ljomer rundt øyrene og det selges fast-telefonar av den gamle sorten, elske det! Når me landa mandags kveld kom det ein hyggelig fyr bort og lurte på om me skulle vær i Vietnam lenge. Fyren hette Matthew og har blitt et nytt reisefølge gjennom scooter-mekka. Han e fra Trinidad og reiser aleine rundt i Asia. Matthew e fotograf og tar flotte bilder av alt og alle. Når det kommer te bilder, så e det ei sia av meg som godt kan forbedras. Eg har ein lei tendens te å ta bilder av håplause objekter. Sånn som ei flyvinga. Ei vannflaska. Ett halvt tre. Stakkar de som har sagt at de glede seg te bilde-framvisning, tippe dokken får flashback te det kjedeligaste foredraget dokken har opplevd (men har dokken sagt A, så må dokken som kjent sei B;).

I dag skrives det 7. april og me har vært to dagar i Saigon. Inntrykket av Vietnam e heilt annerledes enn me hadde forventa. Vett egentlig ikkje ka me hadde forventa heller, men det e nå jaffal annerledes.

Me brukte dagen i går blant aent te å gå på krigsmuseumet. Det var ingen enkel sak å sjå dei brutale bildene eller lese dei triste historiane om krigens offer. Me kjente det i magen alle tre. Det var ein grusom historie som blei fortalt, men likefullt ein viktig historie!

Meg å Anne på krigs-museumet.

På kvelden gjekk me på ein uterestaurant som spelte fantastisk live-musikk, favoritt-slagere kom som perler på snor. Der kom det også gate-selgerar som selger alt du måtte ønske, det veksle mellom lommelykter, knivar og ligtherer, te tørka blekksprut og frityrsteikt skorpion. Kan me be om mer? Niks.

I dag har me trava gatene opp og ned i byen, og svingt innom kvar einaste cafe (Smari mi, eg varme opp te Ostahuset!). Det e jo slettes ikkje meg imot å sitta i ein mjuk stol med kaffi og ei rykande fersk bok foran meg (var innom ein bokhandlar i dag, og kjøpte meg tre romaner. Viste seg å vær pensum-bøker te ett lese-kurs, mine bøker var på trinn ein. Haha, kanskje lika greit).Turen i heilhet har bestått av møje kaffi, meg å Anne klare ikkje ein dag uten å ha minst et cafe-besøk. Kose oss grasat og syns kvar kaffi e bedre enn den forrige. Sjøl om den kanskje ikkje e det, så e jo positiv holdning et nøkkel-ord! Kvelden i kveld blei avslutta på ein allatiders sushi-plass. Å mæn, det var såå godt! Matthew e like fullt ein sushi-likar som meg, lerte meg forskjellen på calamari og någe aent. Eg aner ikkje ka han snakka om, men nikka og sa "oh realy" når det passte seg. Anne har vore ein flinkis, har åte både reke-sushi og tunfisk. Hu likte det og takk for deet!:) (Ska nevnas at når eg spiste sushi i Bangkok så lurte Anne på om det gjekk an å få kokte sushi...)

Me fekk jammen tid te et museum i dag og. Det var om vietnamesisk bryllupstradisjon. Mer vett me egentlig ikkje, for me kom oss aldri lenger enn te dissa artige figurane!

Nå e me litt trøtte i luggen etter ein lang dag med møje trasking og steikande sol. Sitter på et fjongt hotell-rom og planlegger morgendagen. Då ska me nemlig te Nah Trang. E visst ein flotte bade-by, det kan me liga... Haha, har jo kje gjort på aent i heila vinter! Me har truffet mange folk på turen vår, e liksom någe spesielt med de ekta-backpackerane. Føles litt vondt å sei at me ikkje e det, men ærlig talt så velge me lett komfort og enkle løysningar om det lar seg gjer. De gangene me har støtt på de som virkelig e ute å reiser, som har vært jordå rundt og ennå ikkje vil gi seg, så e det alltid ett tema som går igjen: Follow your dreams! De e av den oppfatningen at drømmar ska me ha, uansett om de går i oppfyllelse eller ei, for det e igjennom drømmar me tar valg i livet. Tanken e ikkje heilt ny, ei heller veldig revolusjonerande. Men å møta folk som trur fullt og heilt på sine drømmar, og går på med friskt mot og entusiasme uansett, det blir eg forferdelig glad av! Me skylde oss sjøl såpass at me alltid holde fast på de gode tingene, våge å kaste oss uti det me frykte mest, for så å finna ut at me står støtt uansett, hallelujah!

Så fint-følk: i dag ska dokken fyra opp ein fjonge sang, nyta våren og ha det fint heilt innerst! (For fine folk ska det ser dokken!:)

PS: Vil avslutte med et lite musikk-tips: Ronald 12 - Musikk for godt voksne!

Bedre seint enn aldri!

De siste vekene har gått i ein fei, det har gjort at bloggen har kommet i siste rekke. Det e litt dumt si eg har dårlig husk, å bloggen har vært min hukommelse. Sjøl om internettet e uendelig når det gjelder plass, blir det i kanskje i øvekant å skriva alt me har opplevd den siste måneden. Greit at dokken har god tid, men me e jo på ferie (som mor pleide å sei). Eg ska prøva å ikkje ta med alt, for det e møje å ta tak i fra både bilhornets-mekka og øvrig:)

Får begynna med det sista først. Me var i Goa i drøye tre veker, av opplevelsar kan det nevnas i fleng: parykk-fest med to friske nordlendigar (gi meg ein nordlending som ikkje e fræsk), Nightmarked som var akkurat som Gla'maten, om du legger til et svensk reggae-band som synger egenkomponerte hits: "jag vill dansa med dej, jag vill åka inn i skogen med dej", spesielt og ikkje spesielt fint, men ein artig opplevelse! Ellers var det late dager med ferie-følelsen skrudd på tusen. Goa kan anbefalas!

Må få nevna at alle blei mat-forgifta, utenom Rutti Frutti. Når eg tenke meg om så har eg bare blitt matforgifta ein gong. Lykken var at det skjedde i trygge omgivelser, heima sjå mor og far. Om eg tenker lenger på det så har eg tålt det mesta etter den omgangen, e ikkje rusk i lørdagsretten te Olaug ser dokken (det va visst någe aent)! Annysveis, mine tre reise-kompisar øvelevde vonde magar og humøret holdt seg oppe te tross. Det skal dykk hausta berømmelse for!

Ein artige hendelse var jo når me stod på flyplassen i Goa, før avreise Delhi. For der traff Anne ei som hu hadde studert med på Sri Lanka! Litt av ei greia, to globetrottarar som igjen var ute på tur, og som skulle ta samme fly te Delhi. Det gjorde verden med ett mindre og det blei herrliga london midt i Goa. Du ska oppleva møje før auene ramle ut, men då va det rett før!

Siste rest i India blei tilbringt i Delhi. Derfra skulle Katrine og Sture reise heim, og me skulle videre til Bangkok. Me hadde tre dagar på oss i byen, så då måtte me sjølsagt sjå Taj Mahal.

Taj Mahal låg to timers togtur utenfor Delhi, avgangen var på det sjarmeranes klokkeslettet 06.00 om morningen og gjekk i rettur 20.30 på kvelden. Meg å Katrine hadde knapt blunda på grunn av utagerande inderar i både naborom og gang, dei visste tydeligvis ikkje forskjell på utestemme og innestemme! Når eg bemerka te Katrine at dagenderpå skulle tilbringes med 14 timer i et tempel, sa hu følgende "Off, prøv å ikkje tenk på det. Tenk på någe kjekt heller...", motivasjonen var jaffal på topp!

Dagen starta med ein togtur i soloppgang. Eg syns det var magisk, hørte podcast av Radioresepsjonen og lekte eg var både i Norge og India. Litt av ein miks, men når klokkå e null og du ikkje kan blunka uten å drømma, ja då e det best med norsk i øyra og indisk i aua.

Dagen var lang, men den blei ikkje kortare av vår personlige sjåfør. Det e sjelden eg mangle ord (å om eg gjer det, så pleie eg bare å sei någe aent), men i dette tilfellet e det vanskelig å beskriva Mr Goverment-Taxidriver-very-safe-and-funny. For han var jammen ikkje snaue!

Agra, byen som Taj Mahal ligger i, e stor og det er vanlig praksis at turister leier seg ein sjåfør for heile dagen for å utnytte timene til fulle. Vår sjåfør hette Kissha, han hadde brunare tenner enn barken på det brunaste treet du vett om, og blikk-kontakt med han var som å skriva under på ein livslang-kontrakt om å aldri mer sleppa kvarandre av syne. Han begynte dagen ganske greit, men etter at me hadde fått sett fantastiske Taj Mahal tok det heilt av.

Grunnet minimum av søvn valgte meg å Katrine å sova ein time i baksetet på taxien, mens Anne og Sture var å såg på ein festning. Etter å ha lagt oss til rette, åpna eg auene for ein siste sikkerhetssjekk, då såg eg rett inn i Kissah's døgnåpne blikk. Han hadde snudd seg heilt rundt i førar-setet for å rektig ha kontroll øve passasjerane sine. Idet eg såg på han, presterte han å sei at om me bare ville kvila auene kunne han godt gi massasje og. Et rektig vidunder-barn med andre ord, va liksom ikkje måte på ka tjenester denne mannen ikkje satt inne med. Takk, men nei takk din tulling.

Uten søvn duger helten ikke, men å ligga i det baksetet skjedde jo ikkje. Etter ein bestemt tone fra baksetet kapitulerte han tilslutt og sa han skulle kjøre oss til ein plass kor me kunne kvile, uten forstyrrelser. Det var ein teppe-butikk. Haha, der låg meg å Katrine på kvar vår sofa i dunkel belysning, mens ein stakkars mann satt med myse-blikk og vevde. Veldig spesielt, men sårt tiltrengt søvn blei innhenta.

Me var innom ørti pørti venner av Mr Taxidriver, de hadde teppe-butikk og juvel-shopper alle som ein. "Travelt i trafikken, treigt i butikken" syns eg e et slagord som passer glimrings te India. Det å få sjå kossen de lagte desse kunstverkå av någen gulvtepper, var jo utrulig fasinerande. De brukte mellom 4-5 måneder med tolv timers arbeidsdag. Detta fekk meg te å tenka på Sjernarøy Vevlag... Må bare spør: Kossen går det egentlig med vevingå, får dokken någen lengde på garnet? Om dokken har gått leie, så har eg både navn og nummer te ein teppe-butikk i Agra som levere fraktfritt. Mindre arbeid, mer tepper holdt eg på å sei. Eller som Anne formulerte: vev uten strev. Viktig å engasjera seg lokalt når ein langt vekke.

Uansett, me blei någen erfaringer og historier rikere den dagen. Lått og løye! Lørdagen kom, og det var dagen for avskjed. Både merkelig og trist å sei hadet til Sture og Katrine. Me var et fint firkløver på tur, ein prisekspert og ei strandløva. Katrine har jo reist med oss i to måneder, det var to fantastiske måneder!! Du e ei ekstremt god venninna, håpe "Babben" på Judaberg går som det suser (Katrine ska nemlig begynna å selga indisk mat på kaien, den jentå har aua for butikk!). Det e kje lenge te gjensyn, blir magisk! Å så Sture då! Du var utrulig kjekk å reise med, og ikkje minst å bli kjent med! Har ledd møje av deg i etterkant, eller ikkje av men med selvfølgelig;) Uttrykk som "oh my lord" e som et ekko etter deg! Snakkis heima begge to!

Denne bloggen blir visst litt dryge, dokken får bare lesa aenkvart ord om det sko bli for gale. Uansett, meg å Anne reiste videre fra Delhi te Bangkok. Bangkok var ein hektisk, men fin by. Etter tre dager der, gjekk turen videre med tog til Ko Samui, Ko Pangan og Ko Tao. Tre nydelige øyer, ikkje så fine som Aubø selvfølgelig, men dog. Kvit sand, palmesus (eg fulgte rådet ditt far, ei kokosnøtt hadde nok gjort mer skade med håve mitt enn bare ein lyd av hult ekko), og plassene var fullt opp av backpackere. Me har blitt kjent med mange nye folk, utrulig kjekt! På de ulike øyene var stemningen avslappende og me leigte scootere for å ta oss rundt, badet i deilig temperert sjø og sov i bungalower på stranden. Nevnte eg at me trivst?

Etter ei veke på de ulike øyene, reiste me i går fra santa-et-eller-aent te Phuket. Det var meg å Anne, pluss ein gjeng med fjonge damer som snakket som Anne Grete Preus alle som ei. Eller ein. For her e det fullt opp av ladie-boys. Menn som er damer, men som egentlig e menn, det e fjongt!

Nå e sitte eg på et hotellrom i Phuket, skal snart ut å treffe de andre på stranden. For i dag tidlig kom nemlig Kathrine K, Anne Lise og Nina ned. E det kje det eina, så e det jammen det andra! Utrulig kjekt å få besøk, de ska kasta glans øve meg å Anne i to veker. Blir stas, stas, stas!

Tilslutt så må eg få sei at etter å ha reist i både India og Thailand, har me opplevd møje mer enn bare kvite sand og paraplydrinkar. Det e mange interesser her nere som ikkje e av det sunna slaget, og ein fattigdom som gjer utslag i inntrykk som ikkje er dagligdags heime. Det får tankane te å spinne... Me e så utrulig heldige! Heima har me någen fantastiske familiar og venner som stiller opp med ka som helst når som helst, men det e ikkje alltid like lett å sjå sin egen lykke. Vil benytta anledningen nå, tusen takk! Uten dokken hadde ikkje denne reisen blitt halvparten, for det å konna dela minner og veta at det e någen der heima som e litt bekymra og venter på livstegn, ja det føles utrulig godt og trygt, og det rører heilt innerst! Mor og far: eg ringer i kveld!:)

Ha ei fantastisk veka der heime, for det skal me!:)

Ta det med ro, ingen rotter i do!

Tittelen e mitt indiske mantra, møje løye som krype rundt føttene våre her... Men me øveleve det lett!:)

Siden sist så har me ikkje gjort allverdens egentlig, me nyte for det mesta late dager på strannå... Det e jo ufattelig fint her, gradestokken e på lag og viser gode temperaturar kvar dag. Herlig! Det som har vore vår bekymring denna vekå e at det blir ganske hett om nettene og... Alle like jo å såva godt, å me e ikkje någe unntak. Her me bur nå e det to typar rom. Det eina med vifta i taket og det andra med både vifta og airconditon. Etter å ha levt ganske flott her nede i någen veker, tenkte me at et rimeligare alternativ va på sin plass. Meg å Katrine deler rom, og blei enige om å velge det billigste rommet som kun hadde vifta i taket. Men hold på hatten, det var som å starta opp et hellikopter! Lakenpåsen min fløy i alle retningar. Eg prøvde først og legga meg inni den, så både oppå og onna... Ingenting hjalp, det blåste frisk kuling rundt øyrene og leggane fekk høneskinn. To netter gjekk te nøds, då hadde Katrine våkna av at eg snakka stygt om både lakenpåse og veret. Sånn kan me jo ikkje ha det, så nå bur me med aircondition og verden e igjen ein problemfri plass.

Vekå starta allikavel ikkje heilt problemfritt. Natt til tirsdag banka Anne på dørå. Hu hadde blitt matforgifta og følte seg slettes ikkje god. Me snakka med dei på hotellet, og de råda oss te å dra rett til sjukhuset. Det som blei ein litt dårlige tilfeldighet var at eg hadde reagert allergisk på vannet, så samme kvelden tok eg meg ein zyrtec for å se om det konne hjelpa. Som kjent e det ingenting som får meg fortare og lengre inn i komaland enn dei små luringane. Me hadde ikkje før komt oss inn i taxien før eg kjente virkningen begynte, au nau.

Te sjukehuset kom me. Detta var ganske seint mandags natt, og doktoren stod opp i ens ærend. Inn på et lite rom med to senger blei me geleida. Anne fekk intravanøst og måtte ligga til dosen var gitt, og formen begynte bedra seg. Det var ein flinke passient, hu tok det heila med stor ro og gjorde akkurat som hu skulle. Eg derimot klarte ikkje å holde verken auer eller håve oppe, og måtte henta meg inn i den andra sjukesengå. Katrine reagerte på den sterila loktå å måtte gå ut for å ikkje spy. Me va ein fin bukett ungdommar med andre ord.

Eg blei vekka når Anne var ferdig medisinerte. Med såvesveis og skjørte på halv ni, valsa eg ut i korridoren. Anne og Katrine måtte ut å få litt friske luft, steriliteten på sjukehuset var mildt sagt strame. I det dei gjekk ut, kom doktoren og sa at eg måtte vær med han inn på kontoret. Någen måtte få veta dei rette dosane med antibiotika og medisiner Anne skulle ta. "Feilmedisinering" tenkte eg, i det min skjelvane nakke og knenå med alt for god svikt, fulgte etter han. Inne på kontoret måtte eg bruka fingrane for fysisk å holda auelokkå oppe. Han forklarte og eg skreiv, den lappen kunne eg liksågodt ha skreve med høyrå. Ein erfaring rikare og Anne med god helsa igjen, då e alt godt!

Ellers så har me ein utrulig koselig vakt her på hotellet. Han e så fjåge og fornøyde at det e ikkje måte på! I går gjekk eg forbi han når eg snakka med mor, då spurte han om ikkje han og kunne få snakka med hu. Det va greit for meg, men den samtalen spørs det om någen av de fekk så møje utav. Han e ikkje så forferdelig god i engelsk, det han gjentok var "I'm the doorman, my friends are mery phine!" Fine mann, rett fra Nepal. Foresten så ville han at eg sko ringa te deg i dag og mor, men eg sa du va godt gifte.

Ellers så ser me kyr øvealt her. De komme valsande nerøve strannå, nerøve gatene, ja der de komme te. Traff ein kar med ei ku som va ikledd ein bunad. Den kunå konne både gi klov og andre ting, e det ein ide far? At de på ein måte tok deg i hånnå itte de var melka? Innføra litt høflighet i fjoset.

Typisk høflig ku.

Dagane går som sagt med te møje kviling. Eg e jo ei cafe-sjel av rang, elsker det høgt og oppriktig! Har fonne verdens koseligaste Barista her. Rundt baristaen e det trer som ikkje gidde å holda greinene oppe, de har blomster i alle fargar og henge å dingle i brisen, kaffien e nydelig og munnvikene vende mot himmelen. The place is top, tommel opp! Meg å Sture satt ny rekord her ein dag. Det blir møje strand, å någen ganger syns eg det e litt herlig å la rødfargen få legga seg litt. Torsdag var ein sånn dag. Meg å Sture valgte å spisa frokost på ein cafe som hette "Lila Cafe". Fri å bevares, nydelig! Me sko bare eta frokost, men så fekk me ein del verdensproblem å løyse, så etter lunsj og fem timar forlot me åstedet. Til og med for meg var det lenger enn normalt, men sjølsagt grasat kjekt.

To typiske cafe-sjeler

Eg e så god på å gjer ingenting, sitta rett opp og ned å hørra på Ipoden min, mens tankane kreste rundt slotten, bru-åpningå og andre globale problemstillingar. Høres enkelt ut kanskje, det e det og altså. Bare å setta seg ner, å bli sittanes. Det e flott!

Når det gjelder bilder så e eg ikkje så forferdelig god å ta de... Legger ut dissa to i første omgang, så skal eg stjela någen av Anne og Katrine. Dei har mangen fjonge kan dokken tru, berre gled dykk!

Enn så lenge må dokken har det rektig godt! Oppi alt denne avslappingå å livsnytingå, så tenke me på dokken!:)

"For møje av det goa kan vær skjønt"

Heisann hopp sokkertoppar!

Nå sitter eg utfor leiligheten vår i India. Rundt meg går solå ned og kjydene lause, eg har havbris i håret og i magen har eg nan-brød. E ikkje det akkutt-lykke så vett neimen ikkje eg!:) Siden sist blogg har treskene fått ein trask med i gruppå, veldig kjekt med ein shorts blant alle skjørtå. Men, før India så var me å viste oss fram i Singapore.

Forrige tirsdag sa me adjø og so long til fantastiske Australia, før turen gjekk videre til nettopp Singapore. Me ankom seint tirsdag kveld og blei møtt av ein svært hyggelig og inøtekommende Owen. Han hadde flyttet ut av leiligheten sin for någen dager, slik at me kunne få bu gratis sjå han. Takk for deet!:)

Første dagen gjekk me i Singapore Zoo. Der fekk Anne endelig sjå kenguruane sine! For å være ærlig så var det ikkje bare Anne som blei glad over synet, eg syns kenguruane virka om mulig ennå lettare på bakfoten der de kom sprettane imot oss. Det var mangen ting å finna på, blant aent så var me å mata giraffane. Det var som å gi gulrot til vokalisten i Kiss. Den tungå der e nødt å begynna i bakfoten, med den lengden hadde den lett lagt forbindelse mellom Rennesøy og Finnøy. Veldig spesielt kanskje, men kunne vært et alternativ om ikkje aent.

Så vil eg gjerna få dela ut to poeng her på bloggen. For mine reise-kompisar dele ein forbi: slangar. Hu eina e reddare enn hu andra. I dyrehagen hadde de selvfølgelig et slangehus. Det va to bleike jenter som måtte holda hender før me gjekk inn, men inn gjekk de! Så varsegod, kvar sitt poeng til "lyde på træsjen"! ("Lyde på træsjen" e et spel fra judaberg som Katrine har lert oss, i det spele må me snakka norrønt og ofta sei ord me ikkje vett ka betyr... E du med på tanken Peder?).

På kvelden tok Owen og damå oss med ut. Me begynte på ein restaurant kor me fekk servert alt fra kongekrabbe til peanøtter, det var ein fest for både mage og humør! Owen hadde invitert med seg folk fra jobben, så me var ein fin gjeng. Etter middagen drog med til den eldste og største klubben i S'pore. Der målte de feberen når me skulle gå inn + at meg, Anne og Katrine blei kroppsvisitert av ein som viste seg å ikkje jobba der. 1-0 te S'pore. Det ska seiast at utenom det, så var kvelden fantastisk bra!

Torsdagen brukte me til å henge rundt i byen, kjøpesenterå var enorme, og så flotte! På kvelden var me i ei arabisk-gate, møje å sjå og ikkje minst nydelig mat! Siden me skulle reise fredags-ettermiddag sa Owen at me kunne sette tingene våre på kontoret hans "...and just hang out by the pool" te taxien kom.
Som sagt, så gjort. Åh hausann, det var litt av et kontor! Te 12. etasje bare det. Sekkane våre med oss på slep lagte det ikkje akkurat romslig for de andre. Kontor-bygningen var ca lika stor som Aubø på høykant, det e svere greier altså.

Basseng-området var på taket, der var det fontenar og aent gullmelert nips som gjorde at me tenkte på heimane våre. Me brukte dagen te å ligga ute å sola oss, te tross for at det regna. Må rekna me litt svinn!

Så bar turen te India. Flyet brukte fem timar, med film og godt humør går det mesta i ein fart! Vel framme på flyplassen, med baggasjen trygt plassert på ei tralla var det bare å finna ein taxi og komma oss te hotellet. Eller... Taxi var greit å få tak i, systemet var selvfølgelig heilt annerledes enn me e vante med, någe me var forberedt på. Det som var litt uvant, var blant aent koss smale bilane var, me kan te nøds sitta tre i baksetet. Denne kvelden satte Anne seg framme, og det bilde av Annes lyse bakhåve og sjåførens mørke manke, det fekk meg i et særdeles godt humør. Følte eg var på familietur i 19-pilogbue, bilen såg ut som ein gammale lada, med plysjtrekk inni og någen bulkar her og der. Bulkane kom ganske naturlig av kjøringå, i India e felt og trafikklys for pyser! Me hylte og lo, redde for både liv og baggasjen på taket.

Men fram kom me, tilslutt. Eg hadde nemlig fått æren av å booka hotell, alt gjekk smertefritt utenom at eg ikkje huska ka hotellet hette, at det gjekk ikkje an å ringa til hotellet og når me endelig fant det, så var det fuglar i airconditionen + lange svarte hår og flekkar i alle senger. Me endte med å ligga i same seng alle tre, best å vær på den sikra siå. Eg sov i midten, våkna med ei billa i fjeset og me var skjønt enige om å finna oss "någe mer sentralt og greit".

Me hyra ein taxi samme dag og fekk han til å kjøre lenger inn i Mumbai. Siden me ikkje visste kor me skulle bu, spurte me sjåføren om han kunne vise oss någen hoteller. Han var veldig hjelpsom og grei, og før me visste ordet av det var heile framsetet fullt av folk som skulle vise oss. Etter ein hektisk og til tider trang taxi-tur fant me et greit hotell nær "porten til India". Både sjåfør og hjelpere var med heilt inn, og opp etasjene på hotellet, haha, litt uvant.

Denne dagen ankom og sjølvaste Sture. Etter litt fram og tilbake, fekk me omsider te å treffa på kvarandre. Utrulig kjekt med et nytt fjes, og ikkje minst ein mann her i India. Me kan ikkje akkurat gjømma oss i mengden med lokkene våre, og blir lett et ynda objekt for prisar som ikkje høre heima i India. Men nå har Sture komt, han ordne taxi- og andre rekningar kor me hadde gitt oss på første forsøk.

Det stikke litt å snakka om penger her nede. Fattigdommen e enorm og gir et brutalt møte med ein virkelighet det e vanskelig å forstå. Det e mange tiggerar, ungar med babyar på armen som ber om någen rupi. Det e heilt forferdelig, kulturforskjellane blir så vondt synlige i sånne møter. På samme tid så e inntrykket av det indiske folk heilt fantastisk, og veldig levande! De smiler og ler, e interesserte og utrulig hjelpsomme. Det har satt ting i perspektiv, som representanter fra dessert-generasjonen trenger me virkelig å forstå kor tilfeldig både rikdom og velferd e. Me har trukket et gull-lodd, har alt og mer til. Det viktigste e kanskje å ikkje ta ting som ein selvfølge, men være takknemlig for alt me får være ein del av. Halleluja!

På søndag reiste me fra Mumbai til Goa. Jøye min hatt og frakk, det e så fint her! Gatene e trange, på kvar sia hus i alle fargar og fasongar. Folk henger på scooteren sin, sover på scooteren sin og kjører den ein gang i blant. Stemningen her e den rake motsetning til Mumbai, det hektiska e lagt igjen. Passe oss fint! Me ete oss gode og mette, maten e jo ubeskrivelig! Brød, kjøtt, krydder og yoghurt, alt i ei herlige suppa som me seie! (Fortsette denne mat-trenden komme eg til å entra sola drapert i ein sarong, det einaste plagget som passe, mor og far komme te å klemma ei aen som garantert ikkje hette Ruth Silje, då hadde eg blitt øvegjidde, og det blir litt av ei greia. Dokken får gå etter krydder-luktå!)

På tide å runda av, men må nevna at Sture har sagt til folk som lurer, at me e kånene hans. Uflaks for han at valentines day e rett rundt hjørna, diamonds are a girls best friend!

Me har det varmt, flott og fantastisk! Det e fint å vær på tur, forstår Arne Hjeltnes bedre å bedre... Ta vare på dokken sjøl, husk vitaminer og lange truser i kulden!:)

Ship O'hoi!

Kjære godtfolk!

Nå e det dags for siste blogposten fra Australia, tenk at me allerede har vært ute å reist i 1 mnd. Me e jammen ikkje verst! Siden sist blogg har me vært på seiltur til Whitsunday Island. For meg var det ein av de beste opplevelsane så langt i aussie. Me budde på ein enorm seilbåt (legg til min oppfatning av kor langt ein fot e, så blir den ennå større), båten bar navnet Anaconda III. Det var ca 30 passasjerar og et crew på seks stk. Etter å ha sittet på buss heila nattå for å komma oss til Airlie Beach der båten gjekk fra, var det himmelsk å komme ombord til egen lugar og dusj.



Sjekke at det e godt veigrep.




Siden eg seilte ute på Anaconda I i min spede ungdom, gjekk eg sjølsagt rett ned i maskinrommet og kikka litt. Det var kun et par småting med coilen som måtte ordnas, ellers såg det greit ut.



Ein sjømann har mønstra på.




Kapteinen og styrmannen.


Første kvelden handlet mest om å komme seg iorden, me fekk litt kveldsmat og la oss tidlig. Eg sov fantastisk godt, men Anne og Katrine syns det var litt ubehagelig med bølgene. Då var det bare å stå opp å få varma någe melk på flaska, de roa seg godt etterkvart.


Anne og vår nye venn från Sverige, Zara, speler og koser seg! (Anne har på seg vinnar-barten)








Dagen etter var det dags for snorkling og dykking. Me har kalt den sista vekå for "face your fear-week". For min del så har eg aldri vært så høgt oppe ein torsdag, for deretter å synka så lågt torsdagen etter.

Me var fire stykker som dukket med instruktør. Først var eg for lett, så då dei andre valset seg nedover korallene fløyt eg rundt som ein heliumsballong uten kontroll på verken retning eller svømmebriller. Instruktøren kom bort og gav meg lodd fra sitt vektbelte, men då blei eg for tung igjen. I stede for å svømma, måtte eg hiva beinå på nakken og gå langs bunnen. Me hadde på forhånd fått streng beskjed om å ikkje ødelegge någe korall, det tar hundre år for de å vokse ut (å eg som syns de som plante julatrer har i øvekant med tålmodighet). Etter å ha svingt svømmeføttene i alle retningar, har eg nok rundt rekna ca tusen år med koralvekst på min samvittighet. Me gjekk ned på 9-10 meter, såg fiskar i alle fargar og fasongar, det var både fasinerande og skremmande på samme tid. Trur kje eg e den nye crocodile-hunter akkurat, eller kanskje eg e det... Ruth-Dundee.




Ellers så blei me ganske godt kjent med folkå ombord i båten, blant aent to danske drengar. Som nevnt i forrige post meine jo Katrine at Norge tape litt ansikt ved å ha meg snakkande på engelsk gjennom verden. Men nå trur eg jammen meg at Danmark begynner å ta innpå. Ein kveld me satt og snakket, skulle den eine kamelosen fortelle om dagliglivet heime i Danmark. Han introduserte livet sitt ved å først fortelle at han har ein lama, deretter at han har hatt 12 geiter, men slakta 11 av de, og at broren nå har tatt over gården fordi foreldrene hans var "retards". Etter den introduksjonen blei han som et fluepapir på oss, me blei skjelvne i knenå å ville ingenting aent enn å flytta te Danmark alle tre for å driva med både lama og geit. Han meinte selvfølgelig å sei at foreldrene hans var retired, altså pensjonerte. Me valgte selvfølgelig å ikkje forstå det. (Eg var nok i overkant fornøyd med at det ikkje bare var min engelsk som te tider blir oppfatta veldig feil, dansken svarte med at eg verken forstod engelsk eller dansk. Au då Danmark. Det e som mor seie; viktig med ein lettlige tone).





Løgnaste mannen i heile aussie!:)


Stemningen på båten var utrulig god, å det var deilig å få slenga leggane frampå dekk og sleppa sand for någen dager. Eg ser jo idet eg skriver dette, at det kanskje virker som om me har fått det for godt her nede. At livet har blitt ein lek, kor me ikkje har andre bekymringar enn litt sand og røde nasar. Vel, det stemme. Me har det spotless. Når eg våkne om morningen ser eg bare framtennene te Katrine og Anne, de smile før dei i det heila tatt har rukket å trekka opp aue-lokkå. Me kose oss med gode frokostar, som feks nydelig yoghurt med frisk frukt, herlig kaffi og någen usedvanlig smekre såvesveisar.




Sitter på dekk med musikk og tenker på første slotten. Som vanlig.


På tirsdag går turen videre til Singapore. Der har me fått låne leiligheten til ein kompis av Per-Øyvind. Guten heiter Owen og skal syne oss staden. Me skal være der i tre netter, fantastisk flott av han å være så gjestfri!

Då e det kje mer på tapetet for denne gang, utenom at Anne brukte min deodorantspray som hårspray i går. Eg trur hu har revurdert budsjettet sitt. Så kan det nevnas at både Anne og Katrine gynge ennå etter seilturen. Eg har fått av de redningsvesten, men de vil liksom ikkje gå i land.


So long fint-følk!:)


Avslutter med denne videoen kor me bader med giant-giavali (eg huske kje ka de hette, men store va de!:)

Sand in my shoes

I helgaa har me vaert paa Fraser Island paa telttur. Som de camping-sjelene me e, var det godt aa komma seg i grilldressen aa faa telt-lukta godt inn i klenaa. Me hadde egentlig ikkje peiling paa ka Fraser Island opplegget gjekk utpaa, men fekk beskjed torsdagskveld om aa moete opp tidlig til info-moete neste dag. Som befalt, som gjort. Der fekk me vite at me blei delt inn i grupper paa 9 stk og ein maatte kjoere pickupen. Okei. Meg og Anne hadde lagt igjen lappen heima, Katrine valgte aa ikkje nevna at hu hadde an med. Takk gud for at ikkje me kjoerte!

For Fraser Island bestaar nemlig bare av sand. Som Anne sa: de har kanskje tatt litt hardt i naar de stroedde veiene her. Det var heilt sinnsykt aa kjoere, bilene var me paa to hjul enn fira, og hjerta pumpa saa hardt i oyrene at eg hoerte bare aenkvart ord som blei sagt te meg. Me kysste nesten grunnen i det me fekk stiga ut av bilen paa andre siden av oyen. Fraser var jo nydelig, for all del. Kvit sand, frodig natur, knall blaa himmel og ingen dekning naar det gjelder internett eller telefon. Det kan jo ikkje mislikast heller!

Me fekk to netter og tre dager paa Fraser. Oya e proppfull av dyr; slanger, edderkoppar og dingoar. Foer avreise fekk me ein brosjyre der me fekk vite kossen me kunne vaere "Dingo-smart". Der stod det blant aent at om du skulle stoete paa ein dingo var det bare aa legge armene i kross over brystet og gaa sakte bakover. Informanten vaar sa naage aent: "kick the shit out of him and run like crazy". Der var det altsaa ett av to. Eg springe ikkje saerlig fort, men paa den andra siaa har eg aldri vaert spesielt flinke te aa gaa baklengs heller. Uansett, det valget slapp eg heldigvis aa dvela ved. Dingoane luska rundt teltaa vaare paa nattestid, men de oppfoerte seg kje saerlig truanes. Det som kunne blitt ein kritisk situasjon var naar Katrine vaakna av at den eine snuste hu i haave fra teltvinduet. Han gjorde dog ikkje naage videre utover det, men saa ska det seis at me ikkje hadde dusja paa naagen dager heller. Kanskje han har blitt vegetarianer naa for alt me vett.

Naa har eg nesten glemt aa sei det som virkelig tok pusten fra meg denna veka! Fredagsmorgen, etter info-moetet og for avreise Fraser, kom det representanter fra fallskjerm-klubben og lurte paa om naagen kanskje ville hoppa? Eg bestemte meg paa sekundet: yes and thank you very much sir! Meg aa Katrine tok avgaarde, alt gjekk saa fort at eg hadde ikkje foer sagt ja foer selane var festa straamt paa meg og eg hadde ein smaa-gal kompanjong ved min side. (Anne kunne ikkje hoppa fordi hu har opperert netthinna i aua, men naar det e trygt skal me gjer det igjen!)

Oppi i ett smaa-fly bar det, aa eg love deg mor, du hadde nok ikkje vaert enkel aa faatt inni det av fri vilje. Det smalt i proppelen, heila flyet vingla og de var kje saa noye med aa lukka doera. Eg tenkte ett oyeblikk at naa har du virkelig gjort det vanskelig for deg sjoel rutti frutti. De tankane maatte bare blokkeras, det var bare aa "hoppa i det". I flyet var det kun plass til meg og Katrine + de som skulle hoppe med oss. Idet me tok av, saag eg at Katrine sin hoppe-kompis bare hadde ein fot. Au nau. Eg proevde aa sei det te Katrine, hu smilte bare aa nikka med haave. Eg blei imponerte oeve hennas lettsindige maate aa ta saane uforutsette manglar paa. Eg tok feil og Katrine hoerte feil. For idet Katrine skulle hoppe ut av flyet, daa saag hu nemlig at det mangla ein vesentlig og viktig fot. Haha, ansiktet hennas daa skulle vore foreviga. Hu saag mildt sagt frustrerte ut. Kem blir kje det naar det mangle ein fot, versta eg vett.

Annisveis, Katrine hoppa ut. Eg huske nesten ikkje sekundaa etter det, einaste maa vaer at han eg hoppa med sa at han hadde ein daarlig foelelse til detta hoppet, foer han heiv beinaa mine utfoere. Gud hjelpe meg, det var MAGISK!! Eg hylte og lo, leppene mine holdt paa aa ta heile sikten ei stund, snakk om vind i haaret og godt humoer! Det e te aa anbefala!!! :))

Ellers saa kose me oss grasat i kvarandres selskap. Eg har vaert saers heldig med mine reisekompisar, de e saa gode og trygge aa ha med. Me ler heile veien, reine vitamin-innspoytninigen i menneskeform. Naar det gjelder spraaket saa e det visstnok eg som har de verste bommertane (ennaa), Katrine meinte at eg har gjort Norge te ein fiasko etter mine spraaklige utskeilsar. Ein gang eg ikkje fant Katrine og Anne, spurte eg ein vakt om han kunne gaa inn aa se etter "two blonds, one tall and one small". Han fant de ikkje, men eg fant de sjoel. What's the nauaa daa!

Savne de heima kjenne eg, men tiaa gaar saa fort at me har kje foer landa ein plass, foer me e paa vei videre te neste.

LOVE YOU!!

"Det gror kje mose på stein som ruller"

Nå sitter eg i lobbyen på hostellet "Sleeping Inn" i Surfers Paradise. Må bare ta det først som sist, "Sleeping Inn" blir vel strengt tatt "Sovna Inn" ved direkte oversettelse? Aja, alt godt te nå:)

Siden sist blogg har me altså vært 3 netter i Byron Bay, før turen gjekk videre til Surfers. Byron var magisk! Kan se for meg at det e någe av det nærmaste ein kan komma hippie-tilværelsen i dag. Alt var flower power og love, love, love. Folkå som budde og jobba der, var og ganske merka av eventyr-tobakken, alt gjekk seint og rett for seg.

Kvelden før me reiste til Byron, måtte me jo finne ein plass å bu. Det var lettere sagt enn gjort. Alt var fullt, å mottoet mitt om "aldri forseine, men alltid litt ittepå" blei plutselig gjeldane. Eg trudde ei stund at me måtte kjøpa oss et hus, men så såg me lys i enden av tunnellen. Hostellet Main Beach Backpacker hadde ledig på et dorm-room. Så då endra oppholdet seg fra 3-manns-ferie te leir-ferie. Me budde på 16-mannsrom med alle nasjonaliteter (+ ein edderkopp som fekk meg opp av sengå lenge før eg hadde planlagt å stå opp). Det var kjempe greit, air-condition og gode senger- man klagar inte!


Ellers så må det nevnas at den eine dagen me låg og slang på strannå med leide solstolar og parasollar, som de primitve sjelene me e, kom han som hadde leid de ut til oss med kamera og lurte på om han kunne fått et bilde av oss til hjemmesiden hans. I bytte skulle me få leige gratis av han neste dag. Me e jo kje verre fantane enn at me sa "yes and thank you very much". Han tok et bilde framante og et bakante (for det var det han gjorde!). Komplimentet var at han valgte og bruka det bakante, har alltid syns at eg har et fint bakhåve. Så nå ligge de kulørte nakkane våre ute i internett-jungelen ein plass.

Må også seis at det har vært någen språkelige bommertar denna vegå. For eksempel når eg skulle leie internett her. Først måtte eg kjøpe internett-kort, så var det bare å surfe i vei. Eg blei litt usikker på opplegget, og spurte mannen i resepsjonen "Where can I stick it in?". Sko visst ikkje "stikka" det inn någen plass, men bruka koden. "You made my day" sa han, "tippe du ikkje kan forhausta" tenkte eg.

Kunne eg valgt ein by eg kunne fått slått armane rundt og klemt lenge og vel, så må det vær Byron Bay. Håper eg får muligheten til å reise der igjen ein gang!

Nå e me altså i Surfers Paradise. Det e som Miami (har aldri vært der, men høres kult ut når eg seie det for det om). Dagane her har gått med til soling, bading og SHOPPING! Åh kjære vakre bank-kortet mitt, meg å deg har blitt skikkelig bestissar på turen. Du e te å stola på!

Det e så masse fint, kjoler, bikinier, vesker, kjoler, bikiner.... (Bare så det e sagt mor og far, eg har begynt å gå med lukkede auer gjennom de rettaste gatene. Det e dotterå med peiling på personlig økonomi ser dokken:)

Føler standaren her har hevt seg någen hakk etter ankomst Surfers. Me blei feks henta i ein limousin. Holdt på å le oss ihjel, må vær den mest slitne limousinen i heile aussie. Det gjer ingenting, for me fekk kjøra limousin! Tok på oss kjendis-gliset og glei gjennom gatene som om me aldri har forflytta kroppane våre for egen maskin. Me kledde det!

Turen videre går til Brisbane på tirsdag, gleder meg heile veien. (Nå har eg to fjollete og nydusja reisekompiser ved min side. Mens eg har anledningen: Kjære Anne og Katrine, tusen takk for at dokken ikkje gir meg opp når eg ikkje vett kor me skal videre på turen, ka dato flyå går, eller når eg misforstår det mest åpenbara. Dokken e fantastiske og får kanskje ein liten belønning av kommunen når me komme heim for god oppfølging! PS: Katrine har kjøpt seg ei veska med undulater på, te inntekt for ungane i Rwanda eller Uganda... Hu blei litt usikker på kem hu egentlig hadde donert penger te, meg å Anne trur kanskje det e te Rihanna eller Diana. Uansett, veskå di e fine Katrine!)

Ellers så har me fått ringt heim alle tre, åh såå godt det e å hørra stemmen te dei heima. Fine folk som lengte grasat itte oss. Skal foresten få lagt ut bilder på bloggen etterkvart, kjekt for dokken det.

Nå må eg gå, for i følge Anne og Katrine skal me kjøpa billetter te sommarland i Bø i mårå. Det e backapackarane sine det, only Telemark is the limit som me seie.

Hold ut, det e snart bollesøndag!
Svette klemmar fra Austraaaalia!:)

"Det e kje fyse naar det e knaje paa jabnaa"

Well hellu! Naa sitter me her paa hostellet, litt troette av solen og mange inntrykk, men feriefeelingen e absolutt skrudd paa. Det e jo naage med aa skru tiden 10 timer fram, kroppen henger ikkje alltid heilt med. Eg hadde jo i tillegg tatt meg ein sovetablett som virka over all forventning, den virka i to dager. Som resultat maatte eg sei godnatt fredags ettermiddag kl fira, kjekt aa begynna dagen halv ett om nattaa. Anne og Katrine sov som to soete englar, men du kan bli leie av aa se paa sovande englar og... Naa e rytmen endelig paa plass, det e fint aa fungera paa ettermiddagane og!

Paa loerdag var me paa Bondi-beach, fantastisk fint!! Badevaktene var flinke til aa vaere badevakter, de var til og med flinke te aa se ut som badevakter. Heilt greit. Sola her nede e sterke, sterkaste solaa som e aa oppdriva. Etter ein lang dag paa strandaa, med bading og 30 + i toppen, var me klare te aa gaa heim aa beskua de kuloerte og fjonge kroppane vaare. Men som Katrine sa naar me skulle avdekka resultatet av ein dag med naage med trudde var til det bedre; "detta speile faar deg kje akkurat te aa se finare ut". Eg hadde klart aa bli solbrente paa halve halsen og under auene, Anne hadde klart aa farga kne-hasane roede som et stopp-skilt og Katrine sine fotblader saag ut som ein hyllest til Redsocks. Der var det 1-0 te solaa gitt.

Sjoel om loerdagen var ein pangstart naar det gjelder soling og beauty-treatment, blei soendagen naage behageligere. I gaar var me nemlig paa Manly. Ein kort ferje-tur fra Sidney til ein plass som maa opplevast. Det var som aa gaa i ein film (Anne og Katrine meiner at eg har tatt patent paa det utrykket, har visst nevnt det naagen ganger paa dissa dagane... Saa har det visst hendt at eg har spurt ka calamari e. Calamari e altsaa... Eg klare visst aldri aa huska ka det e). Uansett, dagen i gaar var fantastisk bra, i tillegg var det Katrine sin bursdag. Den feira me med middag og ein kveld ute. Eg syns Katrine e flinke te aa ha bursdag, dagen var saers vellykka!

I dag gjekk me i Hide Park og bare koste oss. Kaffi og magasiner, musikk og latter, fytti saa kjedelig. Eg trudde ei stund eg var med i Nothing Hill naar me laag der og slang, fant til og med ein fuggel som ligna paa han iren. Etterkvart som solaa viste muskler paa himmelen blei det ganske hett. Saa varmt at Anne trudde hu svetta vekk ryggmargen. Eg syns det var veldig bekymringsverdig, aner ikkje om Imodium virke mot det. Katrine har derimot hatt heilt andre bekymringar. For eksempel kor det har blitt av alle kraakene hu saa tydelig huske fra barndommen, og ikkje minst alle fiskane heima i Finnaoy-fjorden. Som hu sa "det e kje lett aa vaer fiskar i dag".

Naa sitter me aa bestiller turen videre, i morgen drar me te Bayron Bay, gledar oss! Takk for alle som kommenterer og foelger med paa bloggen, det e veldig stas!

Naa renner internettet ut, me blogges snart!
Love from down under!:)

"Venta lite, venta..."

Javel godtfolk, daa e mer framme...! Her e det godt og varmt, har brukt dagen te aa henga i parken og vaert i Skytower. Deilig turistaktig og veldig avslappande. Aa avslappande, det trengte me alle tre i dag. For naar det gjelder reisen ned, saa har det jammen skjedd ting og tang siden tirsdag-kveld. Hoeyr itte naa...

Tirsdagen begynte jo veldig bra, fine folk som fulgte oss ut paa flyplassen og sa adjoe/hei-sveis! Det var mest moedre + ein far, og ikkje minst venner som dukka opp i kvar ein etasje av flyplassen. Me foelte oss poppis og det foeltes godt! Daa me videre drog te Oslo med godfoelsen av aa vaer unge og frie planta godt i foetene, var det bare smil og latter. Den latteren varte heilt te onsdags morgen kl 7.

For naar me kom fram te innsjekkinga trudde eg at eg 'bare' kunne slenga billettane paa desken aa faa boarding-kortet igjen. Kanskje, men kanskje ikkje. Eg hadde nemlig ikkje billett kunne smoer-blide Ashim fra Askim fortella. Eg kasta paa hodet og lo godt, han smilte og sa det igjen. "Har eg kje billett?!"... Blikket mitt blei smalt og eg proevde aa se billetten utav han. Det hjalp ekstremt lite. Kilroy hadde gjort ein feil, ein mistake som de seie her, de hade booka Anne inn paa begge billettane. Au nau. I rein desperasjon spurte eg ka det ville kosta aa kjoepa ein ny billett, ca 46000 kr sa Ashim. Grei kar, son te far.

Einaste loesningen var aa senda Anne og Katrine avgaarde, for saa a venta til Kilroy hadde staatt opp og skrudd paa telefonen. Paa de to timane hadde eg felt naagen taarer i telefonen te mor, blitt troesta av baede far og mor, og tilsutt fatta nytt mot. Min store redsel bunna egentlig mest i aa maatte vende nasen heim igjen for saa aa ta halv fira baaten te Nesheim. Goodbye/hello liksom.

Kilroy ordna ny billett paa timen, var visst "veldig, veldig, veldig sjeldent" at saant skjedde. Det fekk meg te aa foela meg spesiell og verdifull. Eg fekk reise samme dagen, heldigvis. Saa daa var det bare aa setta seg paa flyet til London, bytte der til Sidney, og eg ville komme fram naagen timer etter Katrine og Anne.

For aa oppsummera: siden tirsdag har eg sittet stuck paa flyplassen i London i fem timer, uten aa faa forlate flyet pga snoe. Paa grunn av det blei eg kjent med et super-koselig ektepar fra, ja nettopp, Australia. Trur det var rett foer det var adopsjon paa gang, for naar me endelig gjekk av var det klemming og alle mulige raad om alt mulig. Som avslutning fekk eg penger av kona, saan at eg fekk meg mat. Fantastisk! Ellers saa tok meg ein zyrtec paa flyet ned til Bangkok, kor me mellomlanda. Det e sovemedisinen sin det. Eg har sovet mer enn eg nesten e lagt for. Joye min hatt, foeltes ei stund som om auene aller helst ville legga seg strekk ut paa fly-gulvet, bare for aa slappa skikkelig av liksom.

Det har skjedd masse, men alt har godt saa bra som det kunne! Naa e me endelig her, reunited. Sidney e ein veldig vakker by med hyggelige folk. Eg e gla og fornoyd, og Anne og Katrine oppfoere seg akkurat som me har blitt enige om. Snille ongar = fornoyde foreldre. Dessuten saa passe me grasat godt paa kvarandre, paa humoeret, naturen og den globala oppvarmingaa. For naar du foerst begynne aa passe paa ting, saa e det ikkje saa lett aa slutta.

Naa hoppe Anne og Katrine rundt meg, me har faat singel-tremansrom. Jippi-pippi. Daa faar me slenga paa oss ullstilongsen og komadressen og komma oss ut, eller.... ME TRENGE MESTEN IKKJE KLER! (te tross for det saa labbe Anne rundt i ullsokkar, syns sikkert det e golva-kaldt)

So long friends & family!:)