Ship O'hoi!

Kjære godtfolk!

Nå e det dags for siste blogposten fra Australia, tenk at me allerede har vært ute å reist i 1 mnd. Me e jammen ikkje verst! Siden sist blogg har me vært på seiltur til Whitsunday Island. For meg var det ein av de beste opplevelsane så langt i aussie. Me budde på ein enorm seilbåt (legg til min oppfatning av kor langt ein fot e, så blir den ennå større), båten bar navnet Anaconda III. Det var ca 30 passasjerar og et crew på seks stk. Etter å ha sittet på buss heila nattå for å komma oss til Airlie Beach der båten gjekk fra, var det himmelsk å komme ombord til egen lugar og dusj.



Sjekke at det e godt veigrep.




Siden eg seilte ute på Anaconda I i min spede ungdom, gjekk eg sjølsagt rett ned i maskinrommet og kikka litt. Det var kun et par småting med coilen som måtte ordnas, ellers såg det greit ut.



Ein sjømann har mønstra på.




Kapteinen og styrmannen.


Første kvelden handlet mest om å komme seg iorden, me fekk litt kveldsmat og la oss tidlig. Eg sov fantastisk godt, men Anne og Katrine syns det var litt ubehagelig med bølgene. Då var det bare å stå opp å få varma någe melk på flaska, de roa seg godt etterkvart.


Anne og vår nye venn från Sverige, Zara, speler og koser seg! (Anne har på seg vinnar-barten)








Dagen etter var det dags for snorkling og dykking. Me har kalt den sista vekå for "face your fear-week". For min del så har eg aldri vært så høgt oppe ein torsdag, for deretter å synka så lågt torsdagen etter.

Me var fire stykker som dukket med instruktør. Først var eg for lett, så då dei andre valset seg nedover korallene fløyt eg rundt som ein heliumsballong uten kontroll på verken retning eller svømmebriller. Instruktøren kom bort og gav meg lodd fra sitt vektbelte, men då blei eg for tung igjen. I stede for å svømma, måtte eg hiva beinå på nakken og gå langs bunnen. Me hadde på forhånd fått streng beskjed om å ikkje ødelegge någe korall, det tar hundre år for de å vokse ut (å eg som syns de som plante julatrer har i øvekant med tålmodighet). Etter å ha svingt svømmeføttene i alle retningar, har eg nok rundt rekna ca tusen år med koralvekst på min samvittighet. Me gjekk ned på 9-10 meter, såg fiskar i alle fargar og fasongar, det var både fasinerande og skremmande på samme tid. Trur kje eg e den nye crocodile-hunter akkurat, eller kanskje eg e det... Ruth-Dundee.




Ellers så blei me ganske godt kjent med folkå ombord i båten, blant aent to danske drengar. Som nevnt i forrige post meine jo Katrine at Norge tape litt ansikt ved å ha meg snakkande på engelsk gjennom verden. Men nå trur eg jammen meg at Danmark begynner å ta innpå. Ein kveld me satt og snakket, skulle den eine kamelosen fortelle om dagliglivet heime i Danmark. Han introduserte livet sitt ved å først fortelle at han har ein lama, deretter at han har hatt 12 geiter, men slakta 11 av de, og at broren nå har tatt over gården fordi foreldrene hans var "retards". Etter den introduksjonen blei han som et fluepapir på oss, me blei skjelvne i knenå å ville ingenting aent enn å flytta te Danmark alle tre for å driva med både lama og geit. Han meinte selvfølgelig å sei at foreldrene hans var retired, altså pensjonerte. Me valgte selvfølgelig å ikkje forstå det. (Eg var nok i overkant fornøyd med at det ikkje bare var min engelsk som te tider blir oppfatta veldig feil, dansken svarte med at eg verken forstod engelsk eller dansk. Au då Danmark. Det e som mor seie; viktig med ein lettlige tone).





Løgnaste mannen i heile aussie!:)


Stemningen på båten var utrulig god, å det var deilig å få slenga leggane frampå dekk og sleppa sand for någen dager. Eg ser jo idet eg skriver dette, at det kanskje virker som om me har fått det for godt her nede. At livet har blitt ein lek, kor me ikkje har andre bekymringar enn litt sand og røde nasar. Vel, det stemme. Me har det spotless. Når eg våkne om morningen ser eg bare framtennene te Katrine og Anne, de smile før dei i det heila tatt har rukket å trekka opp aue-lokkå. Me kose oss med gode frokostar, som feks nydelig yoghurt med frisk frukt, herlig kaffi og någen usedvanlig smekre såvesveisar.




Sitter på dekk med musikk og tenker på første slotten. Som vanlig.


På tirsdag går turen videre til Singapore. Der har me fått låne leiligheten til ein kompis av Per-Øyvind. Guten heiter Owen og skal syne oss staden. Me skal være der i tre netter, fantastisk flott av han å være så gjestfri!

Då e det kje mer på tapetet for denne gang, utenom at Anne brukte min deodorantspray som hårspray i går. Eg trur hu har revurdert budsjettet sitt. Så kan det nevnas at både Anne og Katrine gynge ennå etter seilturen. Eg har fått av de redningsvesten, men de vil liksom ikkje gå i land.


So long fint-følk!:)


Avslutter med denne videoen kor me bader med giant-giavali (eg huske kje ka de hette, men store va de!:)

Sand in my shoes

I helgaa har me vaert paa Fraser Island paa telttur. Som de camping-sjelene me e, var det godt aa komma seg i grilldressen aa faa telt-lukta godt inn i klenaa. Me hadde egentlig ikkje peiling paa ka Fraser Island opplegget gjekk utpaa, men fekk beskjed torsdagskveld om aa moete opp tidlig til info-moete neste dag. Som befalt, som gjort. Der fekk me vite at me blei delt inn i grupper paa 9 stk og ein maatte kjoere pickupen. Okei. Meg og Anne hadde lagt igjen lappen heima, Katrine valgte aa ikkje nevna at hu hadde an med. Takk gud for at ikkje me kjoerte!

For Fraser Island bestaar nemlig bare av sand. Som Anne sa: de har kanskje tatt litt hardt i naar de stroedde veiene her. Det var heilt sinnsykt aa kjoere, bilene var me paa to hjul enn fira, og hjerta pumpa saa hardt i oyrene at eg hoerte bare aenkvart ord som blei sagt te meg. Me kysste nesten grunnen i det me fekk stiga ut av bilen paa andre siden av oyen. Fraser var jo nydelig, for all del. Kvit sand, frodig natur, knall blaa himmel og ingen dekning naar det gjelder internett eller telefon. Det kan jo ikkje mislikast heller!

Me fekk to netter og tre dager paa Fraser. Oya e proppfull av dyr; slanger, edderkoppar og dingoar. Foer avreise fekk me ein brosjyre der me fekk vite kossen me kunne vaere "Dingo-smart". Der stod det blant aent at om du skulle stoete paa ein dingo var det bare aa legge armene i kross over brystet og gaa sakte bakover. Informanten vaar sa naage aent: "kick the shit out of him and run like crazy". Der var det altsaa ett av to. Eg springe ikkje saerlig fort, men paa den andra siaa har eg aldri vaert spesielt flinke te aa gaa baklengs heller. Uansett, det valget slapp eg heldigvis aa dvela ved. Dingoane luska rundt teltaa vaare paa nattestid, men de oppfoerte seg kje saerlig truanes. Det som kunne blitt ein kritisk situasjon var naar Katrine vaakna av at den eine snuste hu i haave fra teltvinduet. Han gjorde dog ikkje naage videre utover det, men saa ska det seis at me ikkje hadde dusja paa naagen dager heller. Kanskje han har blitt vegetarianer naa for alt me vett.

Naa har eg nesten glemt aa sei det som virkelig tok pusten fra meg denna veka! Fredagsmorgen, etter info-moetet og for avreise Fraser, kom det representanter fra fallskjerm-klubben og lurte paa om naagen kanskje ville hoppa? Eg bestemte meg paa sekundet: yes and thank you very much sir! Meg aa Katrine tok avgaarde, alt gjekk saa fort at eg hadde ikkje foer sagt ja foer selane var festa straamt paa meg og eg hadde ein smaa-gal kompanjong ved min side. (Anne kunne ikkje hoppa fordi hu har opperert netthinna i aua, men naar det e trygt skal me gjer det igjen!)

Oppi i ett smaa-fly bar det, aa eg love deg mor, du hadde nok ikkje vaert enkel aa faatt inni det av fri vilje. Det smalt i proppelen, heila flyet vingla og de var kje saa noye med aa lukka doera. Eg tenkte ett oyeblikk at naa har du virkelig gjort det vanskelig for deg sjoel rutti frutti. De tankane maatte bare blokkeras, det var bare aa "hoppa i det". I flyet var det kun plass til meg og Katrine + de som skulle hoppe med oss. Idet me tok av, saag eg at Katrine sin hoppe-kompis bare hadde ein fot. Au nau. Eg proevde aa sei det te Katrine, hu smilte bare aa nikka med haave. Eg blei imponerte oeve hennas lettsindige maate aa ta saane uforutsette manglar paa. Eg tok feil og Katrine hoerte feil. For idet Katrine skulle hoppe ut av flyet, daa saag hu nemlig at det mangla ein vesentlig og viktig fot. Haha, ansiktet hennas daa skulle vore foreviga. Hu saag mildt sagt frustrerte ut. Kem blir kje det naar det mangle ein fot, versta eg vett.

Annisveis, Katrine hoppa ut. Eg huske nesten ikkje sekundaa etter det, einaste maa vaer at han eg hoppa med sa at han hadde ein daarlig foelelse til detta hoppet, foer han heiv beinaa mine utfoere. Gud hjelpe meg, det var MAGISK!! Eg hylte og lo, leppene mine holdt paa aa ta heile sikten ei stund, snakk om vind i haaret og godt humoer! Det e te aa anbefala!!! :))

Ellers saa kose me oss grasat i kvarandres selskap. Eg har vaert saers heldig med mine reisekompisar, de e saa gode og trygge aa ha med. Me ler heile veien, reine vitamin-innspoytninigen i menneskeform. Naar det gjelder spraaket saa e det visstnok eg som har de verste bommertane (ennaa), Katrine meinte at eg har gjort Norge te ein fiasko etter mine spraaklige utskeilsar. Ein gang eg ikkje fant Katrine og Anne, spurte eg ein vakt om han kunne gaa inn aa se etter "two blonds, one tall and one small". Han fant de ikkje, men eg fant de sjoel. What's the nauaa daa!

Savne de heima kjenne eg, men tiaa gaar saa fort at me har kje foer landa ein plass, foer me e paa vei videre te neste.

LOVE YOU!!

"Det gror kje mose på stein som ruller"

Nå sitter eg i lobbyen på hostellet "Sleeping Inn" i Surfers Paradise. Må bare ta det først som sist, "Sleeping Inn" blir vel strengt tatt "Sovna Inn" ved direkte oversettelse? Aja, alt godt te nå:)

Siden sist blogg har me altså vært 3 netter i Byron Bay, før turen gjekk videre til Surfers. Byron var magisk! Kan se for meg at det e någe av det nærmaste ein kan komma hippie-tilværelsen i dag. Alt var flower power og love, love, love. Folkå som budde og jobba der, var og ganske merka av eventyr-tobakken, alt gjekk seint og rett for seg.

Kvelden før me reiste til Byron, måtte me jo finne ein plass å bu. Det var lettere sagt enn gjort. Alt var fullt, å mottoet mitt om "aldri forseine, men alltid litt ittepå" blei plutselig gjeldane. Eg trudde ei stund at me måtte kjøpa oss et hus, men så såg me lys i enden av tunnellen. Hostellet Main Beach Backpacker hadde ledig på et dorm-room. Så då endra oppholdet seg fra 3-manns-ferie te leir-ferie. Me budde på 16-mannsrom med alle nasjonaliteter (+ ein edderkopp som fekk meg opp av sengå lenge før eg hadde planlagt å stå opp). Det var kjempe greit, air-condition og gode senger- man klagar inte!


Ellers så må det nevnas at den eine dagen me låg og slang på strannå med leide solstolar og parasollar, som de primitve sjelene me e, kom han som hadde leid de ut til oss med kamera og lurte på om han kunne fått et bilde av oss til hjemmesiden hans. I bytte skulle me få leige gratis av han neste dag. Me e jo kje verre fantane enn at me sa "yes and thank you very much". Han tok et bilde framante og et bakante (for det var det han gjorde!). Komplimentet var at han valgte og bruka det bakante, har alltid syns at eg har et fint bakhåve. Så nå ligge de kulørte nakkane våre ute i internett-jungelen ein plass.

Må også seis at det har vært någen språkelige bommertar denna vegå. For eksempel når eg skulle leie internett her. Først måtte eg kjøpe internett-kort, så var det bare å surfe i vei. Eg blei litt usikker på opplegget, og spurte mannen i resepsjonen "Where can I stick it in?". Sko visst ikkje "stikka" det inn någen plass, men bruka koden. "You made my day" sa han, "tippe du ikkje kan forhausta" tenkte eg.

Kunne eg valgt ein by eg kunne fått slått armane rundt og klemt lenge og vel, så må det vær Byron Bay. Håper eg får muligheten til å reise der igjen ein gang!

Nå e me altså i Surfers Paradise. Det e som Miami (har aldri vært der, men høres kult ut når eg seie det for det om). Dagane her har gått med til soling, bading og SHOPPING! Åh kjære vakre bank-kortet mitt, meg å deg har blitt skikkelig bestissar på turen. Du e te å stola på!

Det e så masse fint, kjoler, bikinier, vesker, kjoler, bikiner.... (Bare så det e sagt mor og far, eg har begynt å gå med lukkede auer gjennom de rettaste gatene. Det e dotterå med peiling på personlig økonomi ser dokken:)

Føler standaren her har hevt seg någen hakk etter ankomst Surfers. Me blei feks henta i ein limousin. Holdt på å le oss ihjel, må vær den mest slitne limousinen i heile aussie. Det gjer ingenting, for me fekk kjøra limousin! Tok på oss kjendis-gliset og glei gjennom gatene som om me aldri har forflytta kroppane våre for egen maskin. Me kledde det!

Turen videre går til Brisbane på tirsdag, gleder meg heile veien. (Nå har eg to fjollete og nydusja reisekompiser ved min side. Mens eg har anledningen: Kjære Anne og Katrine, tusen takk for at dokken ikkje gir meg opp når eg ikkje vett kor me skal videre på turen, ka dato flyå går, eller når eg misforstår det mest åpenbara. Dokken e fantastiske og får kanskje ein liten belønning av kommunen når me komme heim for god oppfølging! PS: Katrine har kjøpt seg ei veska med undulater på, te inntekt for ungane i Rwanda eller Uganda... Hu blei litt usikker på kem hu egentlig hadde donert penger te, meg å Anne trur kanskje det e te Rihanna eller Diana. Uansett, veskå di e fine Katrine!)

Ellers så har me fått ringt heim alle tre, åh såå godt det e å hørra stemmen te dei heima. Fine folk som lengte grasat itte oss. Skal foresten få lagt ut bilder på bloggen etterkvart, kjekt for dokken det.

Nå må eg gå, for i følge Anne og Katrine skal me kjøpa billetter te sommarland i Bø i mårå. Det e backapackarane sine det, only Telemark is the limit som me seie.

Hold ut, det e snart bollesøndag!
Svette klemmar fra Austraaaalia!:)

"Det e kje fyse naar det e knaje paa jabnaa"

Well hellu! Naa sitter me her paa hostellet, litt troette av solen og mange inntrykk, men feriefeelingen e absolutt skrudd paa. Det e jo naage med aa skru tiden 10 timer fram, kroppen henger ikkje alltid heilt med. Eg hadde jo i tillegg tatt meg ein sovetablett som virka over all forventning, den virka i to dager. Som resultat maatte eg sei godnatt fredags ettermiddag kl fira, kjekt aa begynna dagen halv ett om nattaa. Anne og Katrine sov som to soete englar, men du kan bli leie av aa se paa sovande englar og... Naa e rytmen endelig paa plass, det e fint aa fungera paa ettermiddagane og!

Paa loerdag var me paa Bondi-beach, fantastisk fint!! Badevaktene var flinke til aa vaere badevakter, de var til og med flinke te aa se ut som badevakter. Heilt greit. Sola her nede e sterke, sterkaste solaa som e aa oppdriva. Etter ein lang dag paa strandaa, med bading og 30 + i toppen, var me klare te aa gaa heim aa beskua de kuloerte og fjonge kroppane vaare. Men som Katrine sa naar me skulle avdekka resultatet av ein dag med naage med trudde var til det bedre; "detta speile faar deg kje akkurat te aa se finare ut". Eg hadde klart aa bli solbrente paa halve halsen og under auene, Anne hadde klart aa farga kne-hasane roede som et stopp-skilt og Katrine sine fotblader saag ut som ein hyllest til Redsocks. Der var det 1-0 te solaa gitt.

Sjoel om loerdagen var ein pangstart naar det gjelder soling og beauty-treatment, blei soendagen naage behageligere. I gaar var me nemlig paa Manly. Ein kort ferje-tur fra Sidney til ein plass som maa opplevast. Det var som aa gaa i ein film (Anne og Katrine meiner at eg har tatt patent paa det utrykket, har visst nevnt det naagen ganger paa dissa dagane... Saa har det visst hendt at eg har spurt ka calamari e. Calamari e altsaa... Eg klare visst aldri aa huska ka det e). Uansett, dagen i gaar var fantastisk bra, i tillegg var det Katrine sin bursdag. Den feira me med middag og ein kveld ute. Eg syns Katrine e flinke te aa ha bursdag, dagen var saers vellykka!

I dag gjekk me i Hide Park og bare koste oss. Kaffi og magasiner, musikk og latter, fytti saa kjedelig. Eg trudde ei stund eg var med i Nothing Hill naar me laag der og slang, fant til og med ein fuggel som ligna paa han iren. Etterkvart som solaa viste muskler paa himmelen blei det ganske hett. Saa varmt at Anne trudde hu svetta vekk ryggmargen. Eg syns det var veldig bekymringsverdig, aner ikkje om Imodium virke mot det. Katrine har derimot hatt heilt andre bekymringar. For eksempel kor det har blitt av alle kraakene hu saa tydelig huske fra barndommen, og ikkje minst alle fiskane heima i Finnaoy-fjorden. Som hu sa "det e kje lett aa vaer fiskar i dag".

Naa sitter me aa bestiller turen videre, i morgen drar me te Bayron Bay, gledar oss! Takk for alle som kommenterer og foelger med paa bloggen, det e veldig stas!

Naa renner internettet ut, me blogges snart!
Love from down under!:)

"Venta lite, venta..."

Javel godtfolk, daa e mer framme...! Her e det godt og varmt, har brukt dagen te aa henga i parken og vaert i Skytower. Deilig turistaktig og veldig avslappande. Aa avslappande, det trengte me alle tre i dag. For naar det gjelder reisen ned, saa har det jammen skjedd ting og tang siden tirsdag-kveld. Hoeyr itte naa...

Tirsdagen begynte jo veldig bra, fine folk som fulgte oss ut paa flyplassen og sa adjoe/hei-sveis! Det var mest moedre + ein far, og ikkje minst venner som dukka opp i kvar ein etasje av flyplassen. Me foelte oss poppis og det foeltes godt! Daa me videre drog te Oslo med godfoelsen av aa vaer unge og frie planta godt i foetene, var det bare smil og latter. Den latteren varte heilt te onsdags morgen kl 7.

For naar me kom fram te innsjekkinga trudde eg at eg 'bare' kunne slenga billettane paa desken aa faa boarding-kortet igjen. Kanskje, men kanskje ikkje. Eg hadde nemlig ikkje billett kunne smoer-blide Ashim fra Askim fortella. Eg kasta paa hodet og lo godt, han smilte og sa det igjen. "Har eg kje billett?!"... Blikket mitt blei smalt og eg proevde aa se billetten utav han. Det hjalp ekstremt lite. Kilroy hadde gjort ein feil, ein mistake som de seie her, de hade booka Anne inn paa begge billettane. Au nau. I rein desperasjon spurte eg ka det ville kosta aa kjoepa ein ny billett, ca 46000 kr sa Ashim. Grei kar, son te far.

Einaste loesningen var aa senda Anne og Katrine avgaarde, for saa a venta til Kilroy hadde staatt opp og skrudd paa telefonen. Paa de to timane hadde eg felt naagen taarer i telefonen te mor, blitt troesta av baede far og mor, og tilsutt fatta nytt mot. Min store redsel bunna egentlig mest i aa maatte vende nasen heim igjen for saa aa ta halv fira baaten te Nesheim. Goodbye/hello liksom.

Kilroy ordna ny billett paa timen, var visst "veldig, veldig, veldig sjeldent" at saant skjedde. Det fekk meg te aa foela meg spesiell og verdifull. Eg fekk reise samme dagen, heldigvis. Saa daa var det bare aa setta seg paa flyet til London, bytte der til Sidney, og eg ville komme fram naagen timer etter Katrine og Anne.

For aa oppsummera: siden tirsdag har eg sittet stuck paa flyplassen i London i fem timer, uten aa faa forlate flyet pga snoe. Paa grunn av det blei eg kjent med et super-koselig ektepar fra, ja nettopp, Australia. Trur det var rett foer det var adopsjon paa gang, for naar me endelig gjekk av var det klemming og alle mulige raad om alt mulig. Som avslutning fekk eg penger av kona, saan at eg fekk meg mat. Fantastisk! Ellers saa tok meg ein zyrtec paa flyet ned til Bangkok, kor me mellomlanda. Det e sovemedisinen sin det. Eg har sovet mer enn eg nesten e lagt for. Joye min hatt, foeltes ei stund som om auene aller helst ville legga seg strekk ut paa fly-gulvet, bare for aa slappa skikkelig av liksom.

Det har skjedd masse, men alt har godt saa bra som det kunne! Naa e me endelig her, reunited. Sidney e ein veldig vakker by med hyggelige folk. Eg e gla og fornoyd, og Anne og Katrine oppfoere seg akkurat som me har blitt enige om. Snille ongar = fornoyde foreldre. Dessuten saa passe me grasat godt paa kvarandre, paa humoeret, naturen og den globala oppvarmingaa. For naar du foerst begynne aa passe paa ting, saa e det ikkje saa lett aa slutta.

Naa hoppe Anne og Katrine rundt meg, me har faat singel-tremansrom. Jippi-pippi. Daa faar me slenga paa oss ullstilongsen og komadressen og komma oss ut, eller.... ME TRENGE MESTEN IKKJE KLER! (te tross for det saa labbe Anne rundt i ullsokkar, syns sikkert det e golva-kaldt)

So long friends & family!:)