Ship O'hoi!

Kjære godtfolk!

Nå e det dags for siste blogposten fra Australia, tenk at me allerede har vært ute å reist i 1 mnd. Me e jammen ikkje verst! Siden sist blogg har me vært på seiltur til Whitsunday Island. For meg var det ein av de beste opplevelsane så langt i aussie. Me budde på ein enorm seilbåt (legg til min oppfatning av kor langt ein fot e, så blir den ennå større), båten bar navnet Anaconda III. Det var ca 30 passasjerar og et crew på seks stk. Etter å ha sittet på buss heila nattå for å komma oss til Airlie Beach der båten gjekk fra, var det himmelsk å komme ombord til egen lugar og dusj.



Sjekke at det e godt veigrep.




Siden eg seilte ute på Anaconda I i min spede ungdom, gjekk eg sjølsagt rett ned i maskinrommet og kikka litt. Det var kun et par småting med coilen som måtte ordnas, ellers såg det greit ut.



Ein sjømann har mønstra på.




Kapteinen og styrmannen.


Første kvelden handlet mest om å komme seg iorden, me fekk litt kveldsmat og la oss tidlig. Eg sov fantastisk godt, men Anne og Katrine syns det var litt ubehagelig med bølgene. Då var det bare å stå opp å få varma någe melk på flaska, de roa seg godt etterkvart.


Anne og vår nye venn från Sverige, Zara, speler og koser seg! (Anne har på seg vinnar-barten)








Dagen etter var det dags for snorkling og dykking. Me har kalt den sista vekå for "face your fear-week". For min del så har eg aldri vært så høgt oppe ein torsdag, for deretter å synka så lågt torsdagen etter.

Me var fire stykker som dukket med instruktør. Først var eg for lett, så då dei andre valset seg nedover korallene fløyt eg rundt som ein heliumsballong uten kontroll på verken retning eller svømmebriller. Instruktøren kom bort og gav meg lodd fra sitt vektbelte, men då blei eg for tung igjen. I stede for å svømma, måtte eg hiva beinå på nakken og gå langs bunnen. Me hadde på forhånd fått streng beskjed om å ikkje ødelegge någe korall, det tar hundre år for de å vokse ut (å eg som syns de som plante julatrer har i øvekant med tålmodighet). Etter å ha svingt svømmeføttene i alle retningar, har eg nok rundt rekna ca tusen år med koralvekst på min samvittighet. Me gjekk ned på 9-10 meter, såg fiskar i alle fargar og fasongar, det var både fasinerande og skremmande på samme tid. Trur kje eg e den nye crocodile-hunter akkurat, eller kanskje eg e det... Ruth-Dundee.




Ellers så blei me ganske godt kjent med folkå ombord i båten, blant aent to danske drengar. Som nevnt i forrige post meine jo Katrine at Norge tape litt ansikt ved å ha meg snakkande på engelsk gjennom verden. Men nå trur eg jammen meg at Danmark begynner å ta innpå. Ein kveld me satt og snakket, skulle den eine kamelosen fortelle om dagliglivet heime i Danmark. Han introduserte livet sitt ved å først fortelle at han har ein lama, deretter at han har hatt 12 geiter, men slakta 11 av de, og at broren nå har tatt over gården fordi foreldrene hans var "retards". Etter den introduksjonen blei han som et fluepapir på oss, me blei skjelvne i knenå å ville ingenting aent enn å flytta te Danmark alle tre for å driva med både lama og geit. Han meinte selvfølgelig å sei at foreldrene hans var retired, altså pensjonerte. Me valgte selvfølgelig å ikkje forstå det. (Eg var nok i overkant fornøyd med at det ikkje bare var min engelsk som te tider blir oppfatta veldig feil, dansken svarte med at eg verken forstod engelsk eller dansk. Au då Danmark. Det e som mor seie; viktig med ein lettlige tone).





Løgnaste mannen i heile aussie!:)


Stemningen på båten var utrulig god, å det var deilig å få slenga leggane frampå dekk og sleppa sand for någen dager. Eg ser jo idet eg skriver dette, at det kanskje virker som om me har fått det for godt her nede. At livet har blitt ein lek, kor me ikkje har andre bekymringar enn litt sand og røde nasar. Vel, det stemme. Me har det spotless. Når eg våkne om morningen ser eg bare framtennene te Katrine og Anne, de smile før dei i det heila tatt har rukket å trekka opp aue-lokkå. Me kose oss med gode frokostar, som feks nydelig yoghurt med frisk frukt, herlig kaffi og någen usedvanlig smekre såvesveisar.




Sitter på dekk med musikk og tenker på første slotten. Som vanlig.


På tirsdag går turen videre til Singapore. Der har me fått låne leiligheten til ein kompis av Per-Øyvind. Guten heiter Owen og skal syne oss staden. Me skal være der i tre netter, fantastisk flott av han å være så gjestfri!

Då e det kje mer på tapetet for denne gang, utenom at Anne brukte min deodorantspray som hårspray i går. Eg trur hu har revurdert budsjettet sitt. Så kan det nevnas at både Anne og Katrine gynge ennå etter seilturen. Eg har fått av de redningsvesten, men de vil liksom ikkje gå i land.


So long fint-følk!:)


Avslutter med denne videoen kor me bader med giant-giavali (eg huske kje ka de hette, men store va de!:)