"Venta lite, venta..."

Javel godtfolk, daa e mer framme...! Her e det godt og varmt, har brukt dagen te aa henga i parken og vaert i Skytower. Deilig turistaktig og veldig avslappande. Aa avslappande, det trengte me alle tre i dag. For naar det gjelder reisen ned, saa har det jammen skjedd ting og tang siden tirsdag-kveld. Hoeyr itte naa...

Tirsdagen begynte jo veldig bra, fine folk som fulgte oss ut paa flyplassen og sa adjoe/hei-sveis! Det var mest moedre + ein far, og ikkje minst venner som dukka opp i kvar ein etasje av flyplassen. Me foelte oss poppis og det foeltes godt! Daa me videre drog te Oslo med godfoelsen av aa vaer unge og frie planta godt i foetene, var det bare smil og latter. Den latteren varte heilt te onsdags morgen kl 7.

For naar me kom fram te innsjekkinga trudde eg at eg 'bare' kunne slenga billettane paa desken aa faa boarding-kortet igjen. Kanskje, men kanskje ikkje. Eg hadde nemlig ikkje billett kunne smoer-blide Ashim fra Askim fortella. Eg kasta paa hodet og lo godt, han smilte og sa det igjen. "Har eg kje billett?!"... Blikket mitt blei smalt og eg proevde aa se billetten utav han. Det hjalp ekstremt lite. Kilroy hadde gjort ein feil, ein mistake som de seie her, de hade booka Anne inn paa begge billettane. Au nau. I rein desperasjon spurte eg ka det ville kosta aa kjoepa ein ny billett, ca 46000 kr sa Ashim. Grei kar, son te far.

Einaste loesningen var aa senda Anne og Katrine avgaarde, for saa a venta til Kilroy hadde staatt opp og skrudd paa telefonen. Paa de to timane hadde eg felt naagen taarer i telefonen te mor, blitt troesta av baede far og mor, og tilsutt fatta nytt mot. Min store redsel bunna egentlig mest i aa maatte vende nasen heim igjen for saa aa ta halv fira baaten te Nesheim. Goodbye/hello liksom.

Kilroy ordna ny billett paa timen, var visst "veldig, veldig, veldig sjeldent" at saant skjedde. Det fekk meg te aa foela meg spesiell og verdifull. Eg fekk reise samme dagen, heldigvis. Saa daa var det bare aa setta seg paa flyet til London, bytte der til Sidney, og eg ville komme fram naagen timer etter Katrine og Anne.

For aa oppsummera: siden tirsdag har eg sittet stuck paa flyplassen i London i fem timer, uten aa faa forlate flyet pga snoe. Paa grunn av det blei eg kjent med et super-koselig ektepar fra, ja nettopp, Australia. Trur det var rett foer det var adopsjon paa gang, for naar me endelig gjekk av var det klemming og alle mulige raad om alt mulig. Som avslutning fekk eg penger av kona, saan at eg fekk meg mat. Fantastisk! Ellers saa tok meg ein zyrtec paa flyet ned til Bangkok, kor me mellomlanda. Det e sovemedisinen sin det. Eg har sovet mer enn eg nesten e lagt for. Joye min hatt, foeltes ei stund som om auene aller helst ville legga seg strekk ut paa fly-gulvet, bare for aa slappa skikkelig av liksom.

Det har skjedd masse, men alt har godt saa bra som det kunne! Naa e me endelig her, reunited. Sidney e ein veldig vakker by med hyggelige folk. Eg e gla og fornoyd, og Anne og Katrine oppfoere seg akkurat som me har blitt enige om. Snille ongar = fornoyde foreldre. Dessuten saa passe me grasat godt paa kvarandre, paa humoeret, naturen og den globala oppvarmingaa. For naar du foerst begynne aa passe paa ting, saa e det ikkje saa lett aa slutta.

Naa hoppe Anne og Katrine rundt meg, me har faat singel-tremansrom. Jippi-pippi. Daa faar me slenga paa oss ullstilongsen og komadressen og komma oss ut, eller.... ME TRENGE MESTEN IKKJE KLER! (te tross for det saa labbe Anne rundt i ullsokkar, syns sikkert det e golva-kaldt)

So long friends & family!:)